En helsefremmende skole er kjennetegnet ved et miljø hvor elevene ikke blir mobbet, hvor de er del av et fellesskap med jevnaldrende og hvor de opplever å mestre skolearbeidet. Mobbing er en sterk risikofaktor for psykiske problemer hos barn og unge. Psykiske problemer er en sterk risikofaktor knyttet til skolevegring og ikke fulført videregående opplæring. Forskere ved Pedagogisk institutt, NTNU har funnet at ensomhet er den klart viktigste årsaken til at elever ikke fullfører videregående opplæring. I artikkel publisert på gemini.no «Ensomhet gir frafall i skolen» forteller professor Per Frostad at «det er den sosiale opplevelsen av skolehverdagen som i størst grad påvirker elevens tanker om å avslutte skolegangen. Faktoren sosial opplevelse inkluderer både opplevelse av ensomhet, mangel på venner, og mangel på sosial relasjon til læreren». Forsker på skolefravær Trude Haavik påpeker noe av det samme i et intervju med Voksne for Barn: «Mange mangler støtte fra lærerne». Det står videre at «skolen må forebygge mobbing og utestenging, arbeide med gode, trygge og inkluderende klassemiljø med gode relasjoner mellom elev-lærer og elev- elev. Til dette trengs gode klasseledere som ser alle elevene, også de som er stille og sjenerte og som krever lite». I den store elevundersøkelsen fra 2013 svarer 35.000 elever at de blir mobbet av læreren eller en annen voksen på skolen. 21 prosent av elevene sier at de de opplever én eller flere krenkelser to til tre ganger i måneden eller mer. I Tysvær i 2013 oppga rundt 30 % av de voksne som henvendte seg til psykisk helsetjeneste mobbing i løpet av oppveksten som en vesentlig del av årsaken til sine problemer som voksen. I statistikk som nylig ble lagt ut av helsedirektoratet ser vi at mobbing på 7. trinn, rapportert av elever i grunnskolen, har et større omfang i Tysvær enn landsgjennomsnittet. Mest for jentene, men begge grupper over snittet.
En annen risikofaktor for utvikling av psykiske vansker knyttet til skole og oppvekst er å oppleve at man ikke strekker til. NOVA-forsker Kristina Hegna med kolleger presenterte i Psykologtidsskriftet (4/2013) resultater fra Ungdata og andre undersøkelser som bekrefter en tendens vi har sett de siste årene. Nemlig at dagens unge ruser seg mindre, er mindre kriminelle, gjør det bedre på skolen og røyker mindre. De skriver om «endringer i samfunnet som har skapt en mer konform ungdomsgenerasjon, hvor skolen skal mestres, kroppen trenes og helsen skal være god». Videre påpeker de at dagens ungdommer er «skikkeligere, mer hardtarbeidende og pliktoppfyllende enn før». På samme tid rapporterer stadig flere unge jenter om psykiske helseplager, med en økning på 3 %, fra 15 – 18 % fra 2012 til 2013. Innspill fra fysioterapeuter som jobber med ungdom påpeker at symptomer som muskelsmerter, hodepine, angst, depresjon, utmattelse og pusteproblemer er noe av det som kjennetegner «Generasjon prestasjon». Ungdommers økte helseplager har ofte sammenheng med at de opplever redusert mestringsfølelse, prestasjonskrav på for mange områder og krevende familiesituasjoner.
I følge loven er det ingen tvil om hvilket ansvar kommunene har for å tenke «helse i alt vi gjør»! Plan og bygningsloven (2008), Lov om folkehelse (2011), Lov om barnehager (2005), Opplæringsloven (1998), Barnevernloven (1992), Helse- og omsorgstjenesteloven (2011) og Lov om sosiale tjenester i Arbeids- og velferdsforvaltninger (2009) beskriver gjennomgående et ansvar for både helsefremmende og forebyggende arbeid. Flere beskriver overlappende områder/mål for forebygging, og folkehelseloven omhandler i tillegg sektorovergripende tiltak og har utjevning av sosial ulikhet i helse som et sentralt mål. Å bekjempe barnefattigdom og utjevne sosiale forskjeller er et svært viktig satsingsområde da vi vet at psykisk og fysisk uhelse rammer hardest de med lavest sosioøkonomisk status, som igjen henger sammen med redusert livskvalitet og tidligere død.
I lys av nevnte forhold her og i «Barn er bedre enn bank og børs» i TB 29.01.15, er en bærekraftig strategi å øke innsatsen for å «komme tidlig inn», og på helsefremmende og forebyggende arbeid. Helsestasjon- og skolehelsetjenesten må få ressursene de trenger for å utføre samfunnsoppdraget de er pålagt. Barnehage- og skoleledere må i enda større grad ta inn over seg det medansvaret de har for helsefremmende og forebyggende virksomhet, og gjøre alt de kan for at hvert eneste barn opplever barnehagen og skolen som et trygt sted, og kjenner seg som en del av felleskapet. Kompetanse på tilknytning og relasjon, og tilpasset hjelp til å mestre utfordringer må være basis for all virksomhet. Sist, men ikke minst, skal vi klare å redusere den høye forekomsten av vansker/ lidelser som angst, depresjon og rusavhengighet, må vi i gang med systematisk å lære barn allerede i barnehagen og småskolen om sammenhengen mellom tanker, følelser, handlinger og kropp. Vi må gi de oppvoksende og kommende generasjoner nyttige verktøy for hvordan de regulerer følelsene sine på gode måter. For eksempel hva de kan gjøre når de er redde, triste, «stressa» eller sinte. Effektive programmer for mestring av stress, angst og depresjon må inn i skolene på ungdoms- og videregående nivå.
Fordi, «…. no epidemic was ever eliminated or brought under control by treating those already affected…!”
Marit H. S. Johnsen
Spesialist samfunnspsykologi/kommunepsykolog Tysvær