Norge motarbeider frihandel

Norge motarbeider både frihandel, demokratiet og sitt eget arbeid i utviklingsland!

Litt av en påstand. Men det er altså min påstand, og den står jeg inne for. Grunnen til denne ganske heftige påstanden er regjeringens forslag til modellavtale for frihandel.
Modellavtalen inneholder et punkt om noe som heter BIT, bilaterale investeringsavtaler, eller ISDS, investor-state-dispute-settlement, og næringsminister Monica Mæland og regjeringen har i sommer hatt en høringsrunde nettopp om dette.
Kort fortalt er ISDS/BIT en ordning hvor internasjonale investorer får en langt sterkere beskyttelse mot eventuelle nasjonale lovendringer enn det nasjonale får. Statens makt begrenses kraftig, og nasjonale lover og regler kan overprøves i et tribunal, en slags internasjonal rettsinstans som ikke har tilknytning til, eller forpliktelser overfor noe land.
ISDS ble opprinnelig skapt som en måte å sikre utenlandske investorers investeringer i ustabile land mot tap som følge av brå endringer og omveltninger i slike land. Allerede her skurrer det for meg: når jeg investerer i et eller annet nytt, som en bil eller et hus, så forventes jeg å forsikre dette selv. Om jeg forventet at Nissan og de ansatte hos Nissan skulle forsikre bilen for meg så ville vel de fleste anse meg som lettere sinnsforvirret. Men det er nettopp det ISDS forventer. Der finnes faktisk forsikringsmuligheter for investorer som investerer i ustabile land også, Verdensbanken har etablert et eget byrå hvor de tilbyr nettopp slike forsikringer: Multilateral Investment Guarantee Agency (www.miga.org). Men slikt koster selvfølgelig mer enn ISDS/BIT avtaler.
Bakgrunnen for regjeringens ønske om å innføre en modellavtale med BIT, eller ISDS, er et ønske om å beskytte norske investorer. Men:
ISDS/BIT hindrer utviklingsland i å utvikle seg, gjennom å forhindre at utviklingsland bruker de samme midlene som vi og andre i-land har brukt for å komme oss opp og frem. Dermed vil ISDS/BIT avtaler bidra til å holde utviklingsland i lavproduktive næringer til evig tid, nærmest som en fortsettelse av kolonitiden, med et evig behov for bistand og hjelp, og gjenstand for uendelige konflikter på grunn av store ulikheter og nød.
ISDS/BIT bremser vilje og evne til å regulere til fordel for miljø, arbeiderrettigheter osv. Ikke fordi en stat som blir saksøkt ikke kan vinne, men fordi saksomkostningene alene gjennomsnittlig beløper seg til over 60 millioner kroner. Stater har vunnet frem i ca. 34 prosent av sakene, mens investorene har vunnet i ca. 30 prosent. Men de resterende sakene er forlik, som oftest til fordel for investorene og med store kostnader for landets befolkning. Dette vil nærmest automatisk bremse reguleringsviljen.
ISDS/BIT inneholder forbud mot ytelseskrav. Nettopp ytelseskrav er selve fundamentet som norsk oljerikdom er bygget på. Uten ytelseskravene som Norge stilte overfor de selskapene som ville bore i Nordsjøen ville vi ikke vært der vi er i dag. Norsk industri tjener den dag i dag stort på slike ytelseskrav, ved at det stilles krav om gjenkjøp av norske produkter når vi kjøper utenlandske produkter. Norsk våpenindustri er et godt eksempel på dette. Både Norge og andre land vil tape på dette, og det vil effektivt faktisk kunne virke mot sin hensikt ved at nettopp fri handel stopper opp.
Lovendringer til fordel for miljø og arbeiderrettigheter undergraves og blir vanskelige. Svenske Vattenfall saksøkte lokalmyndighetene i Hamburg da disse ville innføre nye miljøsikringsrutiner for å beskytte mot giftig spillvann. Egypt ble likedan saksøkt av franske Veolia da de vedtok å øke nasjonal minstelønn. Canada ville innføre sterkere lover mot korrupsjon, men mottok sterke advarsler mot dette. Lovene er enda ikke vedtatt. Australia ville endre lovgivningen sin rundt tobakksvarer, men ble saksøkt for store summer av Phillip Morris. Eksemplene kunne fortsatt nærmest i det uendelige. På denne måten har enorme summer blitt overført fra befolkningen i svært mange land til private investorer.
Ca. 60 prosent av alle søksmål som er fremmet med bakgrunn i slike saker de siste 20 årene har vært reist for å hindre lovendringer som har hatt til mål å fremme miljø og/eller arbeiderrettigheter.
Et argument som gjerne reises til fordel for ISDS/BIT er at det vil tiltrekke utenlandske investeringer til Norge. Det argumentet faller totalt på sin egen urimelighet: det er flust opp av utenlandske investorer i Norge allerede, og det er ingen mangel på investorer som vil inn i Norge. Videre ønsker en å sikre norske investeringer i utlandet. Også her er ISDS/BIT løsningen på et problem som ikke eksisterer: det er flust av norske investorer som investerer stort i utlandet også. Brasil er et annet eksempel på et land uten ISDS/BIT men med et stort antall utenlandske investorer.
En rapport utarbeidet av samfunnsøkonom Elisabeth G. Ruud ved UiO viser videre at kostnadene for utviklingsland er tydelige, mens gevinstene er svært usikre, og det er ikke mulig å trekke noen absolutte slutninger om i hvilken grad såkalte direkteinvesteringer øker ved å inngå en ISDS/BIT avtale. Eventuelle gevinster for Norge er også tvilsomme og høyst trivielle, i størrelsesorden 0.01 – 05 prosent, og også her er det god grunn til å anta at det vil medføre kostnader som lett kan overstige eventuelle gevinster.
Da gjenstår det bare å stille seg spørsmålet: ønsker vi at Norge skal være et land som hindrer utvikling i utviklingsland, og hvor internasjonale interesser kommer foran nasjonale interesser, både privat og for næringslivet, og hvor eventuelle gevinster lett kan overskygges av kostnadene? Mer informasjon om denne problematikken kan du finne blant annet på attac.no, handelskampanjen.no og changemaker.no.

Ketil Anthun, SV