Omsorg er å ville den andre vel, å vise at en bryr seg. Den viktigste verdien ved omsorgen er å ivareta den andres verdighet og integritet.
Hvor ofte hentes dette perspektivet frem?
I nyere historie og frem til 1970 tallet var kommunale og statlige tjenester tuftet på at Staten plikter omsorg. Utøvelsen av denne omsorgen var preget av paternalisme, det vil si at tjenesteyter visste og kunne. Så har det skjedd en dreining mot – og til – at tjenestemottaker også innehar kunnskap og erfaringer. I tillegg er tjenestemottagere, gjennom lovverk og retningslinjer, gitt retten til å være med å bestemme. Fra 2000 tallet og utover har det kommunale- og statlige fokus vært plikten til å ivareta rettigheter. En sentral rettighet er at våre innbyggere skal bli møtt med respekt. Intensjonen i lovendring har vært av det gode. Hva skjer i praksis?
Jeg ble mildt sagt sint da det i Tysvær Bygdeblad tidligere i år sto på trykk at ordføreren hadde som argument, for å bygge boligene for rusmiddelavhengige på annet sted enn ved Hegren legesenter, uttalt «ute av øye – ute av sinn». Denne krenkelsen kler seg i en erklæring om å ville det gode overfor individer og grupper som ikke anses å forstå sitt eget beste. Å tillegge hele gruppen bestemte motiver eller karakteristika, å stereotypiskere «slik er de» er krenkende. Det beste kan bli det godes fiende, noen ofres for andres skyld.
Det mest problematiske ved alle former for rusmiddelavhengighet er ikke ruseffekten, for den taper seg fort, men motivasjonseffekten, for den kan være veldig seig og langvarig. Den stigmatisering som nå kommer til syne, hva gjør den med motivasjonen? Å være trengende er vanskelig i våre tider. Å motta omsorg har blitt noe mindreverdig, en skam og det gir mange en opplevelse av tap av verdighet. I tillegg kommer krenkelsene i debatter og i media. Debatten dreier seg om å få de trengende «bort». Den rusmiddelavhengige som er sårbar blir krenket igjen og igjen. Det samme blir deres venner og pårørende, en mor, et «barn av», en søster og niese, fire bestefedre og mange flere.
Har noen spurt de som skal bosettes om hva de ønsker? Hva om tre ønsker å bosette seg et sted og fire andre et annet? De blå partiene flagger frihet og individets rett. Den enkeltes frihet i eget liv har aldri stått sterkere enn nå sies det. Men de som er i behov av omsorg, ivaretar «ute av øye – ute av sinn» friheten og verdigheten deres? Kan vi her stå overfor at andres avhengighet av ivaretakelse blir et påskudd for å bevise egen fortreffelighet og den andres avmakt redskap for å øke egen makt?
Jeg har en drøm
Omsorg er å hjelpe folk å vokse. De viktigste ingrediensene for dette er: Tålmodighet, ærlighet, tillit, ydmykhet, håp, mot og kunnskap. Hvor ofte nevnes slike faktorer i debatten? Ja, flere rusmiddelavhengige er skjøre og selvutilstrekkelige. Men ikke alle, absolutt ikke. Jeg vet en del om dette etter å ha jobbet innenfor psykisk helse i snart 40 år, og mer enn halvparten av de årene innenfor rusfeltet. Våger vi å møte den rusmiddelavhengige bakenfor våre forventninger og bakenfor mytene, så ser vi mennesker som ikke er så ulike oss selv. Vi ser mennesker med drømmer, forventninger, håp og lengsler som oss. Men vi får også smake litt på deres liv som er preget av lidelse og fortvilelse. Mange rusmiddelavhengige har erfaringer i livene sine de gjerne skulle vært foruten. I samtalene vi har handler det ikke å unnskylde, men å fokusere på hvordan de kan nyttiggjøre egne erfaringer for det som ligger foran dem. Når de ikke ønsker å slutte å ruse seg kan vi likevel snakke om rusmiddelbruken slik at den blir minst mulig skadelig. Vi kan snakke om destruktivt rusmiddelbruk og minne de på hva de kan gjøre, hva de har sagt tidligere om sine ønsker.
Tenk om ordfører og andre politikere hadde sagt; kom så nær kommunehuset som mulig, eller la oss bygge boliger for dere etter hvor dere ønsker å bosette dere. Tenkt om noen valgte å bo vest for Hegren. Da kunne vi se dem mere, slå av en prat og invitere til en kopp kaffe på Haugli konditori. Nærheten til buss, bibliotek og andre kulturtilbud var i gåavstand. Tenk om de som hadde behov for det fikk tilrettelagt bolig for å kunne leve et selvbestemt liv. Tenk om noen kunne bry seg. Å bli sett og bli bekreftet – som menneske og medmenneske – gjør en forskjell!
Jeg har en drøm om at de rusmiddelavhengige som er i behov av kommunal omsorg skal bli møtt som mennesker. Viser vi respekt får vi oftest respekt tilbake. Skal vi få motivasjonsendring må vi satse litt – da kreves mot. Ikke minst kreves det mot av våre politikere å følge menneskerettsidealer og verdier. Det kreves mot å være den som setter grenser for en medpolitikers måte å omtale og behandle den rusmiddelavhengige på. Det kreves mot for å tørre å gå nye veier og være banebrytende.
Omsorg er en av de mest helbredende medisinene vi har. Å rette sin fulle oppmerksomhet mot tjenestemottageren er en av de beste metodene når det gjelder å hjelpe til mest mulig selvhjulpenhet/egenomsorg. Til slutt et visdomsord fra Paul Natorp «Bare blant mennesker blir mennesket menneske…» og Knud E. Løgstrup «ikke med teorier eller anskuelser, men ved vår blotte holdning settes farve eller tone på den andres verden».
Målfrid Tjoland Kolnes