Spørsmålet ble møtt med en bortimot unison avvisning av muligheten. Ola Apeland påpekte at Høyre ikke har nevnt en slik mulighet med et eneste ord i sitt program. Til det er å bemerke at ikke å nevne noe slett ikke er det samme som at man ikke har tenkt på det. Derfor var det godt å høre i rede ord fra Ola at dette ikke vurderes som en aktuell problemstilling for Tysvær. Randi Rettedal fra Frp forega å oppleve ordet “profittbasert” som et vanskelig ord, og kalte det et fremmedord. Interessant i seg selv, men neppe videre tillitvekkende. Men om der skulle være andre som er usikre på forskjellen så finnes der i hovedsak to typer private velferds- og omsorgsaktører: ideelle, eller non-profit, og profittbaserte. Ideelle organisasjoner har tradisjonelt gitt samme arbeidsforhold og pensjonsrettigheter som det offentlige, og har ikke hatt som målsetning å berike seg på driften av de institusjoner de har drevet. Disse organisasjonene har spilt en svært viktig rolle i norsk velferd opp gjennom tidene, og har samarbeidet med fagforeninger og myndigheter om å supplere og fylle ut det offentliges tilbud. Profittbaserte aktører er relativt nye på det norske kartet: de begynte å dukke opp på slutten av 80-tallet, og har siden ekspandert kraftig. Disse skiller seg kraftig fra de ideelle ved at de skal tjene penger på drift.
Ola Apeland mente, fordi ingen partier hadde luftet tanken, at jeg skapte en debatt som ikke finnes. Det er jeg ikke enig i. Det at dette spørsmålet ikke har vært luftet i Tysvær kommune er nemlig ingen garanti for at vi slipper unna. Norge er nemlig involvert i forhandlinger om noe som kalles TISA – Trade In Services Agreement. Disse forhandlingene er dypt problematiske på svært mange måter. Noen av de verste forholdene rundt forhandlingene er at ingen utenfor de innerste kretsene egentlig vet hva det forhandles om. Ikke en gang våre egne stortingsrepresentanter får full innsikt. Og avtalen kan få svært vidtrekkende konsekvenser helt ned på lokalplan: dersom avtalen blir vedtatt vil det bety at alle offentlige tjenester må konkurranseutsettes, med mindre de er negativt listet. At noe er negativt listet er i seg selv problematisk, da det innebærer at alt som ikke står på listen automatisk omfattes av avtalen. Avtalen innebærer også noe som kalles en knipetang-klausul, noe som innebærer at det som er privatisert ikke kan rekommunaliseres.
Dette betyr at de demokratiske spillereglene i praksis settes ut av spill: alle fremtidige regjeringer, bystyrer og kommunestyrer blir svinebundet og får sitt politiske spillerom kraftig innsnevret. For hva gjenstår å styre når alle offentlige tjenester er privatisert?
Enda verre blir det dersom den såkalte ISDS-avtalen blir vedtatt. ISDS står for Investor-State-Dispute-Settlement, og var opprinnelig et avtaleverk som ble skapt for å sikre rettighetene til firma som opererer i land med dårlig fungerende rettsvesen. I slike land er det gjerne svært risikabelt å investere, da skiftende ledelse, krig m.v. radikalt kan endre forutsetningene for å tjene penger på svært kort tid. ISDS, eller BIT som de kalles i Norge, gir et privat firma anledning til å saksøke et land dersom landet endrer forutsetningene, og behandles av et tribunal – tre advokater – som ikke er bundet av det gjeldende landets lover og regjerende krefter. Slike avtaler hadde, og har, sin funksjon når land ikke har et velfungerende rettsvesen, men Norge er ikke et slikt land. Vi har et meget velfungerende rettsvesen, som har både god kompetanse og et godt utviklet lovverk, og er skarpt skilt fra politisk påvirkning. Med andre ord: ISDS-avtalens eneste formål må være å kunne overstyre vårt velfungerende lovverk simpelthen fordi det er nettopp det, velfungerende.
Så er vi da ved kjernen til problemet, og bakgrunnen for mitt spørsmål til panelet: i Norge finnes der i dag et ganske lite antall private velferds- og omsorgsaktører. Mange av disse er både store og mektige, internasjonale aktører. De er så mektige at det er svært vanskelig å utfordre dem, og de opererer med en nærmest ugjennomtrengelig underskog av datterselskaper, og utnytter alle muligheter til å flytte penger mellom de forskjellige selskapene, slik at de til slutt kan ta pengene ut i overskudd eller la dem forsvinne i skatteparadis.
Kjempestore multinasjonale firmaer ligger klare i startgropa for å overta de lukrative offentlige tjenestene. Sammenslåing av kommuner skaper større enheter som gjør det mer profitabelt å gå inn også i de kommunene som i dag er for små til at det er verdt bryet. Når Apeland sier at Tysvær ikke er stor nok til at det er aktuelt å tenke i de baner så har han bare delvis rett: vi har allerede private barnehager. Men skulle Tysvær slå seg sammen med en større kommune så er vi plutselig fritt vilt. TISA-avtaleverket vil gjøre det ulovlig å nekte private adgang, og umulig å rekommunalisere. Og til slutt vil ISDS-avtaleverket gjøre det umulig å endre lov- og regelverket på en måte som på noe vis kan begrense profitten. Disse avtaleverkene er ikke noe som bare vil få innvirkning på nasjonalt nivå, men kan få høyst reelle og konkrete konsekvenser helt ned på kommunalt nivå.
SV har i stortinget krevd fullt innsyn i TISA, uten at det hittil har blitt tatt på alvor. SV i Tysvær støtter dette kravet, og vil jobbe aktivt mot konkurranseutsetting av offentlige tjenester i Tysvær. Vi vil ikke slå sammen Tysvær med andre kommuner. Vi vil beholde gammel arbeidsmiljølov, og jobbe for at Tysvær kommune blir en skatteparadisfri sone. SV er ikke motstandere av privat næringsliv på noen måte, men vi mener at offentlige tjenester skal være profittfrie. Godt valg!
Ketil Anthun
1.kandidat for SV i Tysvær