– Hvem er Janne-Elin?
– Hun er en smilende og glad mormor som har mye å være takknemlig for i livet, forteller Janne-Elin Kvalheim Thronsen åpenhjertig.
– Jeg er egentlig fryktelig sjenert og vil helst ikke bli sett. Men da jeg fikk brystkreft kom åpenheten for å hjelpe andre. Men jeg kan slite når jeg møter folk på gaten og de spør meg hvordan det går. Da svarer jeg ofte at det går fint av refleks. I samarbeid med Psykomotorisk fysioterapeut har jeg nå startet bloggen janneelinblog.wordpress.com slik jeg kan fortelle det akkurat slik det er, og da kan jeg vise til den.
Sjokket
Janne-Elin var bare 25 år da hun fikk sjokkbeskjeden. Hun hadde brystkreft. Hun hadde en stund vært oppmerksom på en klump i brystet, men skyldte det på melkekjertler etter amming. En kveld så hun og mannen på TV. Hun fikk plutselig veldig vondt i brystet. Hun grep etter smerten og i hånden kjente hun en klump på størrelse med en plomme. Legene fant en 5,5 cm stor svulst.
– Det var et kjempesjokk. Da skulle jeg dø, og begravelsen skulle planlegges. Jeg hadde en datter på fire år og jeg trodde ikke jeg skulle se henne vokse opp. Men brystet ble fjernet i siste liten. Da jeg senere flyttet til Haugesund så min nye lege gjennom papirene mine. Da så han på meg og sa at han ikke hadde trodd at han skulle få møte personen med denne journalen i live to år senere. Jeg er frisk nå, men redselen er der alltid. Det skal ikke mye til før jeg blir redd. Men jeg skal kjempe med nebb og klør for å bli gammel, smilende og blid. Det ønsker jeg å være. Folk kommenterer at jeg alltid er smilende og blid, Jeg har tunge stunder som alle andre, men det ser kun de aller nærmeste.
Blogger om sykdommen
– Det var skummelt å åpne bloggen. Jeg tenkte «hvorfor skal
andre være interessert i meg?»,
men jeg fikk tilbakemeldinger
om at det hjalp andre som slet med noe de selv skjulte. Det føles veldig, veldig godt. Det er en fantastisk glede. Den største glede er å gjøre andre glad, heter det, og det er sant.
Janne-Elin er født med den genetiske diagnosen Glykogenose 3a, og skriver om oppturene og nedturene med sykdommen. Hun var to år da hun fikk diagnosen og tilbrakte store deler av barndommen på sykehuset.
– Det var min mor som fant ut av diagnosen litt tilfeldig. Den ble oppdaget da jeg var to år, og hadde den ikke blitt oppdaget så tidlig, hadde jeg nok ikke overlevd. Jeg pleier å si at jeg har vokst opp på Haukeland. Det er der de fleste minnene mine fra barndommen er fra.
Janne-Elin er vekas portrett. Les meir om hennar historie i papiputgåva.