Ja, så var vi i gang i år også…med å vente på å vente. Det synes jeg ærlig talt er litt kjedelig, jeg er en rastløs type som slett ikke liker å vente i utrengsmål. Er det ikke bedre å komprimere litt, ja, bortsett fra hvis man er avhengig av å pushe varer på folk ,da. Jeg tror nøkkelen til det meste er å lære seg å nyte det som skjer her og nå, det finnes for mange som venter…
Hverdagen blir meningsløs og tom, dersom livet blir et venterom!
Men for all del, evnen til å kunne glede seg er jo fin den, i alle fall hvis det du venter på er bra. Når det gjelder jula er den en koselig tid for å dem som har noen de kan dele den med, eller sagt på en annen måte, jula er bra for de som er med-mennesker. Hvis du sliter med ensomhet ellers, blir jula en ekstra belastning…
Jula er godhetens høytid, og fødselsdagsfest for Guds ene, og gaver, glede og samhold, men grusom hvis du er alene
Det er tid for å holde tradisjoner ved like, finne fram barnet i deg samtidig som du holder et øye med pengebruken. Det er på tide å søke ytterpunktene i personligheten sin, ja, det er på tide å følge massene og kaste seg på karusellen…
Så tenner vi det første lys, nå er det julebord – og ribbefettet renner på fråtsefest med venner, mer voldsomt enn i fjor…Så tenner vi det andre lys og håper lønna rekker, til julehandleri, og grøt med mandel i – tenk om fasaden sprekker!…. Så tenner vi det tredje lys og jaget er på topp, for mye vil ha mer, mens Mørkets Fyrste ler, kan noen snart si stopp?…Så tenner vi det fjerde lys og segner om og sover. En hjertens Jesus smiler i drømmen mens du hviler, takk Gud, nå er det over!
Visst er vi på vei inn i advent, noen hektiske uker hvor voksne i det skjulte og barna helt åpenlyst får lov til å være nysgjerrige og forventningsfulle.
Voksne gleder seg i skjul og barna opprømt spent, og så har du dem som holder tommelen sin ned-advent. Ambivalensen er der hele tiden, den barnlige gleden samtidig som man er samfunnsbevisst og kritisk til overdådighet og sløsing. Med fare for å bli oppfatta som en grinebiter, vil jeg hevde at vi tenker for mye penger og forbruk i denne søte…
Juleønsket mitt i år går ut på å fortrenge, dét at sløsingen står på så voldsomt og så lenge.
Ta deg 5 minutter nå og kjenn skikkelig etter om du gleder deg til de kommende ukene. Husker du hvordan det var før, i fjor eller kanskje helt tilbake i din barndoms verden, som Odd Børretzen sier? Hvilke bevisste valg har du tatt, eller har tenkt å ta i forhold til innholdet i adventsukene? Hva skal bety mest for deg og dine? Skal du være opptatt av voksne arrangementer, de som har aldersgrense og bevilgning knyttet til seg, eller er det familieaktiviteter som skal være det viktigste?
Skal religion og/eller religiøse arenaer være med i adventstiden, hva gjelder for deg, ”Det glade budskap” eller Det glade vanvidd…der julesangene stort sett består av (pre)sang…?
Så tar vi fram Jesus i krybben, lytefri, ønsket og lubben, utsendt til oss for å gi. Og så, når vi sløser bort penger på juleinnkjøp ingen trenger, blir han et godt alibi…
I barndommen var adventstida ei bekymringsløs tid, nå er det nok mer bekymringsløs!
Jeg forbinder førjulstida med mors hjemmelaga julepålegg, lammerull, sylteflesk, ei eventyrlig stor krukke med sursild og ei diger spekeskinke som far brakte til gards. Jeg ser for meg julehuset som morfar laga, med alle de flotte smånissene som sto på ski, akte kjelke og lekte i bomull-snøen. Nå er jeg havna der selv, blitt Bessen, gleder meg som en gal til å se julestjerner i øynene på vår lille Mathilde, selvsagt den flotteste lille prinsessa på denne jord, skulle bare mangle…
Det er uendelig mye bra med førjulstida. Utallige gode formål tilgodeses i ditto antall foreninger, alt fra risengrynsgrøt hos naboen med utprøving av utallige sorter hjemmebakst, til store festligheter i menigheten, på klubbhuset eller i gymsalen på skolen. Det fins mange ulike menigheter å samles i, noen av dem er religiøse, og like mange er sekulære tradisjonsbærere. Og hvem vet, Gud er kanskje nærværende der man minst venter det.
Den som søker Gud og stadig leter, bryr seg ikke om hva menig-heter.
En god del folk går mye mer på besøk til slektninger og kjente i disse førjulsukene enn de vanligvis gjør. Dette er ubetinga bra, det er med på å fortrenge ensomheten mange folk sliter med.
På jobben er det kanskje ekstra hyggelig i lunsjen. Noen har levende lys, pepperkaker og julemusikk som avec til en ekstra velutstyrt matpakke, mens andre blir sprø av all julemuzaken. Selv fikk jeg en overdose Sissel Kyrkjebø da hun knuste alle rekorder med juleplata si en gang på 1990-tallet, den surra kontinuerlig på arbeidsplassen min hele adventstiden og vel så det, Å velstand, velstand…
Mange har juletradisjoner som er svært personlige. Selv venter jeg spent på å reise inn og hogge juletre bak huset til farmor, lille julaften. Det er noe av det største med førjulstida for undertegna.
For noen er julebordet, eller rettere sagt julebordene, en høydare. Mat er svært sentralt i førjulstida, og da særlig god og kraftig kost som ikke står på noen helsekostmeny. Noen ganger er de gastronomiske opplevelsene helt uovertrufne, men det motsatte kan også skje. Jeg har en opplevelse altfor klart i minnet, en rakørretseanse jeg godt kunne vært foruten…
På et julebordselskap forleden, med drikke og mat som gjør susen, smakte jeg rakørret og forsto straks hvordan Jesus mettet 5000!
Noen er flinke til å skrive julekort, ja, noen skriver til og med lange julebrev hvor de gjør rede for de familiære høydepunktene det siste året. Alle, eller svært mange, henger opp en strømpe eller en postpose hvor de samler på julehilsener, og det er jo koselig å få livstegn fra slekta, men er det ikke egentlig litt rart at vi ikke tar mer kontakt med julekortlistefyllet oftere ellers i året. Ja, for du har vel noen du også som du pliktskyldigst sender noen ord en gang i året, sånn bare for å ha gjort det…
Julekort er fint som tradisjon – og lett å skrive. I tillegg kan man finne ut om slekta er i live!
Svært mange har adventskalender, det er ikke få tusen kroner som pakkes inn, tallfestes og henges opp på mors eller bestemors store broderistolthet. I den forbindelsen vil jeg komme med et alternativt forslag. Sett deg ned og tenk gjennom hvem som vil bli ekstra glade for at du tar kontakt og setter av litt tid til dem. Lag deg en liste med utvalgte personer du vanligvis besøker for sjelden, og så oppretter du julekontakt, besøker dem eller slår på tråden(det uttrykket har forresten mistet sin berettigelse nå i våre trådløse tider) hvis de bor langt borte. En slik type adventskalender kan forårsake så mangt, blant annet gode samtaler med folk du nesten hadde glemt. Det hele dreier seg om noe så enkelt som å sette av tid til andre, gjøre medmennesker rundt deg så viktige at de fortjener tida di. Det er vel muligens den største gave man kan gi bort…
Og det skjedde i de dager, fint å minnes nå i dag, jul med tilbehør behager, men langt mer enn velbehag, trenger vi å minnes på hva vi burde gi og få. Han som kom ble gitt som gave, den som gir vil få igjen, å jeg vet en deilig have…tenk å samles der min venn – og med glede, håp og flid å få gi hverandre tid!
Tid er ikke bare penger, det er langt mer enn som så, det du mest sannsynlig trenger, er hver dag du lever å… møte folk som har deg kjær, og har tid til den du er!
Advent er tida for å dele samvær og gjøre seg selv glad gjennom å vise medmennesker oppmerksomhet. Vi mennesker er sosiale vesener, og nå i mørketida er det på tide å finne fram det sosiale genet…
Så tenner vi det første lys til tross for julebord, og håper våre kjære oppfatter oss som nære i litt mer enn i ord. Så tenner vi det andre lys og oppsøker en venn. Vi lytter mer enn snakker om kjøpelyst og pakker, så får vi no´ igjen. Så tenner vi det tredje lys når jaget er på topp. Fellestid er rammen, vi fordriver mørket sammen, et smil kan lyse opp. Så tenner vi det fjerde lys med ekstra energi. Fra tro og håp og venner og lysa som vi tenner i denne adventstid…
Så, kos deg mest mulig, vær sosial, eller sagt på en annen måte, anstreng deg litt ekstra i det å inklu-dere!
God advent!