Vibeke Sørensen har sendt denne rapporten fra en sal på Rikshospitalet:
Eg måtte fortella denna drømmen til legeteamet før dei festa ramma, også kalt torturinstrumentet på lege-slang, rundt hodet mitt.
Etter at nye bilder blei tatt, og eg smilte etter alle kunstens regler, bar det inn på operasjonsbordet. Der festa dei hoderamma fast i operasjonsbordet, og det var ingen vei tilbake nå.
Etter en knusende opplevelse, da de borret seg gjennom hodeskallen (nå vet jeg hvordan det oppleves også…en erfaring rikere nok en gang), skulle 3 elektroder føres millimeter for millimeter ned i hjernen, og Ja – det stemmer at hjernen ikke har noen form for følelse. Så testet de strømmen, og øynene mine dreide brått til høyre, kombinert med vrøvlende tale – litt for mye strøm i starten altså.
Deretter var det å sy igjen topplokket, og ”same procedure as first side of the head”.
Denne hoveddelen av operasjonen ble gjennomført med kun lokalbedøvelse, fordi de skal teste ”GPS kartet med terreng”, og forsikre seg om at alle vitale funksjoner framdeles var intakt.
Avslutningsvis ble jeg omsider lagt i narkose for å få lagt ledningene inn under huden og operert inn batteri. Så nå kan jeg offisielt kalle meg Duracell-kanin.
Operasjonen gikk helt etter boka, og legeteamet var svært fornøyd med gjennomføringen. Det skulle da bare mangle.
I dag fredag har de satt på strømmen, noe som du se har resultert i en dønn stødig hånd i livet-bildet over, og til uka skal de ytterligere finjustere både strøm og medisinering. Spennende !!
Som vår sønn så fint sier det – ”nå kan du sei i forestillingen din mamma, , har dei tukla med det? Og svaret er – Ja!!”
Klem fra Vibeke 🙂