Det er å håpe at forargelsen også fører til varige endringer. For det som har foregått i Tysvær er ikke tilfeldige feil i et velferdssystem som generelt fungerer bra. Det er tvert imot ille i nesten alle kommuner.
Opplæringen som gis i og om barnevern på høyskolene er gal fra grunnen. Sentralt står troen på at omsorgsovertakelse er bra for barn. (Det hjelper ikke at barnevernet forsikrer at det skal mye til før de tar barn.) Denne troen nærer seg av en feilaktig ideologi, som igjen skriver seg fra en spekulativ klinisk psykologi på stor fart gjennom mange land. (Men at barnevernet er ille i andre land er ingen unnskyldning for ikke å ta affære her.)
Så lenge man ikke får nedlagt den nåværende undervisningen og får startet helt ny type opplæring, er den ’barnefaglige’ kompetansen som tildeles gjennom slik utdannelse, uten saklig innhold, og det vil stadig komme nye saker basert på samme tankegang. Det er en rad eksempler på forskjellige varianter av slikt kvakksalveri; jeg nevner bare det ’store’ for tiden: tilknytningsteori. Slikt høres kanskje imponerende faglig ut, men er det ikke.
Derfor må en kommunes politikere sørge for at alle detaljer i hver eneste enkeltsak blir gjort kjent for dem før barnevernet får adgang til å presse familiene. Familien har krav på å få utlevert alle dokumenter i saken, så gå gjerne til familiene selv! Er de innstilt på åpenhet, så praktisér åpenhet. Dette er også det beste for barna: det er oftest avgjørende for dem å ha tryggheten ved å vite at foreldrene kjemper for dem.
De som er ansvarlige for å styre kommunen, må ta tilbake makten som er blitt delegert til rådmenn, deres underordnede barnevernet, og kommunens advokater, som alle jevnlig forsikrer at alt er i skjønneste orden. Det er ikke i orden, selv hvis alle formelle regler om rapporter og prosedyrer er fulgt. Det er selve innholdet av det meste barnevernet gjør og sier, som må bort, innholdet av det barnevernet hevder om at barn og foreldre er slik og sånn, at diagnosen for dette er at familien er skadelig og må sprenges, at barna trenger den hjelpen barnevernet bestemmer, at det som barnevernet presser på familien virkelig er hjelp.
Politikerne er nødt til å gjøre det; det er deres ansvar å stoppe overgrepene. Det er nok ille hvis akuttvedtak og omsorgsovertakelser i Tysvær ligger over landsgjennomsnittet, men heller ikke dette er sentralt. Det foregår tragiske overgrep i regi av barnevernet landet rundt. Det er ikke nok å si at ’slike justismord ikke er flere i vår kommune enn i andre’.
Se på statistikker over hvordan det går med mennesker som har vokst opp under barnevernets omsorg. De er forferdende, mer enn nok til at alle som ikke kniper øyne og ører igjen, forstår at her er det noe grunnleggende galt.
Marianne Haslev Skånland
Oslo