Mariann Eintveit Lie, kommuneoverlege. Foto: Alf-Einar Kvalavåg
Mariann Eintveit Lie, kommuneoverlege. Foto: Alf-Einar Kvalavåg

– Jeg er organdonor

Mariann Eintveit Lie – Kommuneoverlege – Tysvær kommune

Alt du trenger å gjøre, er å si «Jeg er organdonor» til dine nærmeste pårørende.
Hvis du ønsker å være organdonor, er det viktig at dine nærmeste pårørende kjenner til det. Man kan også fylle ut et donorkort digitalt eller skrive ut et donorkort i papir fra nett. Hvert år opplever mange å miste et familiemedlem. Blir organdonasjon aktuelt, vil legen spørre nærmeste pårørende om hva den avdøde hadde ønsket. Vet man ikke dette, kan valget være utfordrende. De pårørende må da ta stilling til det, noe som kan være vanskelig i en allerede krevende situasjon. Det er derfor viktig at en informerer sine nærmeste pårørende om hva en ønsker, så slipper familien å ta denne avgjørelsen for deg.

Det er ingen aldersgrense
Alle kan si ja til å bli organdonor, uavhengig av bakgrunn, sykdommer, alder eller hvilke medisiner man tar. Donere på over 90 år har reddet liv. På motsatt ende av skalaen, er det fra det året du fyller 16 år, du selv bestemmer om du vil være organdonor. Dersom organdonasjon blir aktuelt, vil det alltid gjøres en helhetlig medisinsk vurdering for å se om organene er egnet for donasjon.
Når er organdonasjon aktuelt
Det er i hovedsak de som dør av hodeskader på grunn av ulykker, blodpropp eller hjerneblødning, som er aktuelle som donorer. En person må være definert som hjernedød før man vurderer organdonasjon som aktuelt, det betyr at hjernen ikke lenger får tilført blod. Uten blod til hjernen blir hjernecellene ødelagt i løpet av svært kort tid, minutter.

Fremtiden
Å prate om organdonasjon kan redde liv. I snitt blir tre mennesker reddet av at ett menneske donerer bort sine organer, men en avdød donor kan faktisk redde helt opptil syv liv. Det er også mulig å selv bestemme hvilke organer man ønsker å donere bort. Det står til enhver tid flere hundre mennesker på venteliste for et nytt, livreddende organ i Norge. For mange er dette eneste utvei fra en dødelig sykdom.
Siden oppstart av denne behandlingsformen i Norge i 1969, har 12.000 mennesker i landet overlevd eller fått et bedre liv. De aller fleste som ikke har en religiøs overbevisning om det, hadde nok takket ja til et nytt organ hvis det kunne reddet livet sitt. Det er tre ganger større sjanse for at du vil trenge et livreddende organ, enn at du selv donerer organer. Norge trenger dette behandlingstilbudet videre, og det er derfor viktig at så mange som mulig tar et aktivt standpunkt til om de vil gi. Behandlingstilbudet vil ikke fungere hvis ingen sier ja. Man unngår også at pårørende sier «nei» for sikkerhetsskyld, dersom de ikke vet hva den avdøde hadde ønsket.
I Norge har vi et høyt antall donasjoner i forhold til folketall. Men det er ikke nok, og behovet vil vokse i fremtiden. Langt flere får for eksempel diabetes og vil ha behov for nyrer, og flere alvorlige hjertesyke barn overlever takket være hjerteoperasjoner. Mange av disse vil etter hvert få behov for nye hjerter.