Et 35 år gammelt eventyr fra det blideste Sørlandet

Det er spekket med tradisjoner og takk for sist. Det er to ganger to timer med vals, country og bedehussanger om en annen. Det er umulig å ikke bli glad, og ikke minst glad i gjengen i Lindesnes Trekkspillklubb. I dag på Kongens sin bursdag rundet gjengen fra Lindesnes 35 år. Det har vært 35 år på veien i et altfor langstrakt land, men slike sjanser får de aldri igjen, for å låne en tekstlinje fra en stor sangpoet.
Fansen, og de har reist langt, kom både med busser og bil. Billettene har hengt på kjøleskap i Nesflaten, Sand, Ølen og Skjoldastraumen lenge. Den 21. februar kunne ikke komme fort nok.
I kafeen luktet det middag fra klokken 12 og de ivrigste satt klar da fatene kom på bordet. Kjøtt, sos, poteter og karamellpudding. Som i fjor og året før det.
I 1999 var orkesteret der for første gang. I storsalen til stående applaus og lovnad om å komme igjen. Tar en bort pandemiårene har de holdt det løftet. Gang på gang skryter de av oss i Tysvær. Den beste plassen å komme til og de sier det så hjertelig at vi tror på Atti Eikaas der han mellom hver enste sang i to strake show geleider oss gjennom et kaos av trekkspill og toradere.


Og det er forventninger, enorme forventninger om sanger og gjensyn. Da «Vigelandsvalsen» endelig kommer ut over høyttalerne er det som om salen trekker et langt pust og først etter ekstranummeret tør puste ut igjen. Et par må juksepuste litt for å være med på allsang på «Amanda fra Haugesund» og «I love you because», men ellers er det et smilende og lyttende publikum.
Vitsene og litt lett småmobbing på scenen kommer tett. Det er pastorer og bønder som verken har kirke eller gård som får gjennomgå. Nye solister kommer ramlende fram til scenekanten mellom metervis med ledninger, mikrofoner og notestativ. Alltid med en jaktende Atti i ryggen, på jakt etter en liten kommentar, mens Arne Vigeland, kapellmesteren, samler troppene.
Folk i salen smiler. Det er akkurat dette de har reist så langt for å oppleve. Det ekte, den ekte musikken og et orkester som spiller 100 prosent live og vel så det.

De har lagt inn et kvarter pustepause halvveis og på gangen går praten livlig om oppfylte ønsker og sanger de håper dukker opp i den andre avdelingen. I gangen møter de også de første som skal på forestilling nummer to. Spørsmålene er mange og gode. Hvor bra er det i år og hva har de spilt. Det klemmes og smiles. Noen skal på begge showa og gliser lurt, andre prioriterer en middag og en god diskusjon etter en.
Karsten Bjelland, jupp han fra Tysvær, skal få være gjest i del to. Det nikkes og smiles.

Etter de to første rundene er det 35 minutter pause for show nummer to. Lapskaus, cola og kaffi. Rundt bodene i Nygaardsalen sitter både solister, kapellmester Vigeland selv og en del hjelpere og nyter disse minuttene. Det blir plutselig hevet stemmebruk og varsel om fem minutter igjen til show 2. Med en snittalder vi ikke tør regne på en gang, er dette et hardkjør vi ikke kan ane. I Stavanger på hotellet sitter et par som var med bussen dit, men ikke orket hele turen til Tysværtunet. De prøver seg nok på scenen i morgen kveld i Kuppelhallen i Stavanger.

På veien ut etter vår tilmålte tid på to timer i Tysværtunet hører vi Gudny Dalen, superveteranen, med stødig stemme og kveldens største trekkspill i bakgrunnen. Et ikon for mange innen denne sjangeren. Vi hører også den nydelige stemmen til Anita Granmo som synger om hvite roser i Athen.

Det er mye bra som kommer til Tysvær gjennom et kulturår. Men det er ingen over og ingen ved siden av alt det som følger med på lasset når rundt 35 sørlendinger inntar Tunet en gang i året.

Alf-Einar Kvalavåg