La stå:
For eksempel fant jeg den på Borgøy for en tid siden. Jeg var ikke i tvil, det var den, slik jeg møtte den for mer enn 30 år siden da vi kom til Tysvær.
Nylig var jeg innom Tysværtunet og tilliggende herligheter. Ganske riktig, jeg fant den der også, i en mye yngre utgave. Jeg skal innrømme at jeg ble litt overrasket. Det burde det ikke være noen grunn til. Tysvær har endret seg.
Vi ble godt mottatt den gang vi kom reisende fra det røde Nord, i forkant av Kårstø-ilandføringen. Folk i Tysvær har alltid vært gjestfrie, slik jeg har opplevd det. Men vi ble i mange år kalt «de fremmede» av våre nye naboer.
Jeg tviler på at noen tilflyttende i dag blir kalt «de fremmede». Ikke har de sjanse til å komme seilende på en sånn bølge som Kårstøetableringen var heller. Den ble som en Sunami som sopte det meste av kommunen med seg inn i en ny tid.
Og den nye tiden kommer kanskje best til uttrykk i Tysværtunet, noe jeg fikk en sterk opplevelse av da jeg som sagt var innom nylig. Kanskje var jeg alt litt euforisk før jeg kom fram. Jeg var nemlig innom en avdeling der jeg ble invitert på suppe sammen med noen unge mennesker som planla framtiden. Suppen var fremmedartet men usedvanlig god. Jeg spiste nok langsommere enn de andre, men hun som hadde laget måltidet fulgte med og passet på at jeg ikke ble alene om maten mot slutten. Slik oppmerksomhet og omtanke varmer.
Jeg satte meg som sagt ute i Foajeen og oppdaget etter en stund at jeg satt midt i utstillingen «La stå», og ikke nok med det, den skulle åpnes nå, utstillingen. En ung dame skulle først spille to stykker på piano. Jeg er ikke fagmann, og skal vokte meg vel for å late som om dette er noe jeg har greie på. Men i mine ører spilte hun sterkt og nydelig. Fingrene løp fram og tilbake over tangentene, ja det var sikkerhet, styrke og følsomhet i hennes spill. Det var godt å sitte og høre henne. Dessverre fikk jeg ikke med meg navnet.
Samtidig begynte det å strømme store mengder barn og ungdom, og unge foreldre forbi. Noe var slutt et annet sted i huset. Jeg så mange av barna kikket nysjerrig på pianisten mens de gikk forbi, og flere hadde lyst til å stoppe. Flotte barn som skjønte at her skulle de være rolige. Men mange foreldre «så» ikke denne anledningen de fikk til å vise hvordan man kan ta hensyn til den som spiller og som yter sitt ytterste. Hva kalles det, respekt for prestasjonen? Ellers er der jo også et annet gammelt ord som det vel fremdeles er lov å hviske ganske lavt?
Deretter åpnet tidligere ordfører Borghild Yrkje utstillingen. Jeg vet ikke om høytaleranlegget helt ut maktet den påkjenningen det ble utsatt for, unge barn og unge foreldre fortsatte å strømme forbi, i barnas øyne så jeg spørsmålet hvem er hun og hva gjør hun. Foreldrene gikk på nytt glipp av sin mulighet til å stoppe opp, oppleve med barna. Jo det er Borghild Yrkje, hun var den første kvinne som var ordfører i Tysvær, og den første kvinne i hele landet som var ordfører fra partiet Krf. Og hun var ordfører, vekslet med en mann som het Hovland i den perioden da all gass-industrien kom til Tysvær, vi kan takke henne blant flere for at mamma har jobb her i kommunen, og at du får gå samme med bestevennen din Kari på skolen. Ja du har rett, pappas jobb også. Hun var med og bestemte at det huset vi er i nå, Tysværtunet, skulle bygges.
Og utstillingen «La stå» som jeg satt på. For min del var den spredd litt mye ut over, men jeg er ikke noe til å gå lenger. Det var mange ting der som foreldrene kunne pekt på for sine barn og sagt se, så spennende, hvordan har de fått til det mon tro.
Alt var ikke like urbant. Vinglassene som alltid synes å høre med til slike utstillinger, så også her, med hvitvin trodde jeg. Heldigvis var Tysvær fortsatt litt Tysvær. Barna som snek seg til å ta en slurk kjente nok igjen champagne (brus) smaken.
Det moderne Tysvær, riktignok med brus og ikke vin, all uskyld er ikke borte. Og takk for det. Og kommunens gull og sølv og diamanter i store mengder, flotte barn og unge, i rolig glede og nysjerrighet på alt. Foreldre, dere må ta dere tid, stoppe opp, vise barna, ikke haste av sted som om dere skal nå toget. Det er enda lenge til toget stopper i Aksdal. Mens dere venter, gå innom «La stå», drikk «champagne», ta dere tid til å la barna også få smake på de mange kulturuttrykkene, og har du lyst på suppen, vel det lar seg kanskje ordne.
Dag Halvorsen