Som mange andre mener vi i Norges Bygdeungdomslag at vi er tjent med både levende bygder og aktive byer. Debatten er imidlertid i overkant preget av de som roper «bygda!» så fort noen andre skriker «byen!» – eller motsatt. Dette kan ikke vi bygdeungdommer slå oss til ro med. Vi etterlyser nå en debatt som etablerer sannheter om hva et levende bygde-Norge faktisk bidrar med, og en debatt som kan hjelpe oss med å finne ut hvordan vi kan skape vekst og utvikling i distriktene. Vi vet allerede mye om hva som skal til – nå krever vi handling!
Levende bygder gir fornuftig forvaltning av ressursene våre. Vi er prisgitt med rike, spredte naturressurser som verden trenger.
Til eksempel kan vi produsere trygg og sunn mat. Verden trenger mer mat, og vi bør ta vår del av ansvaret ved å produsere det vi kan. I primærledd og foredling er det snakk om nærmere 100.000 arbeidsplasser som ligger spredt over hele landet.
Spredt er også elvene og fossene våre. De gir ren energi – det trengs i en verden med behov for 50 % mer energi på knappe 20 år.
Gjennom å bruke disse og andre ressurser, holder vi kunnskap ved like. For hver industri og produksjonskjede som flagges ut mister vi verdifull kunnskap om ulike produksjoner og fag, og gjør oss selv mer sårbare. Ved å opprettholde de levende bygdene våre kan vi forvalte våre spredte ressurser på en måte som kommer også framtidige generasjoner til gode.
Levende bygder handler også om å skape verdier. Produksjon og foredling i verdikjeders primære og sekundære danner grunnlag for verdiskaping senere i kjeden. Verdiskaping i by og bygd henger tett sammen. Det at man i Norge til en viss grad kan leve av å yte offentlige tjenester til hverandre bunner i at vi har rike oljeressurser utenfor egen kyst.
Statlige arbeidsplasser er et resultat av forvaltning i hele landet, og det kommer spesielt godt til syne hva naturforvaltning, matproduksjon og energi angår. Ressursforvaltningen skjer desentralisert, siden det er der ressursene er. Størsteparten av verdiskapingen har på sin side en tendens til å havne i byene.
På mange vis subsidierer distriktene byene våre med høykompetansearbeidsplasser. Hvis verdiskapingen i større grad var lokalisert der ressursene forvaltes og verdiene reelt sett skapes, ville det igjen gi distriktene mer inntekter og bedre muligheter til å «klare seg selv». Slik vi har ordnet oss i dag blir distriktene sykelig avhengige av goodwill fra Løvebakken, framfor å stå på egne ben. Med dagens kommunikasjonsløsninger og nye muligheter er det ingenting som tilsier at vi må fortsette å gjøre det slik vi har gjort de siste 50 årene.
Levende bygder handler om enkeltindividets frihet til å bosette seg der man ønsker og leve det livet man vil. 2 av 3 under 30 år kunne tenke seg å flytte til bygda, viser en Norstat-undersøkelse. Men flyttestrømmene viser noe annet. Har vi reell bosettingsfrihet i dag? Hva er det som holder oss tilbake?
Undersøkelsen viser nemlig at visse forutsetninger må ligge til grunn. Ungdom vil flytte til bygda – hvis de finner den rette jobben. Som tidligere nevnt er status at kompetansearbeidsplasser som kan forsvare høye lønninger først og fremst er konsentrert i byene. Gode grunnleggende offentlige tilbud er også viktig. Aktivitet og gode kommunikasjons- og samferdselsløsninger likeså. Enhver kan se at dette ikke er hokus pokus – dette er konkrete tiltak som bør settes i live. Det handler først og fremst om vilje.
Levende bygder er ikke et gode i seg selv, men et middel som muliggjør langsiktig og fornuftig forvaltning av ressurser i folk og i naturen vår. Ressurser som finnes i Stange, Stokke og Steigen og ikke i Oslo, men som danner grunnlaget for sentral verdiskaping, og som hele landet er tjent med. Levende bygder handler om mangfold i kultur og tankesett, og det handler om enkeltindividets frihet.
Landbruksoppgjør og kommunereform er bare noen grunner til at vi mener tiden er inne for en grundigere debatt om Bygde-Norges videre utvikling. 80 år har gått siden «by og land – hand i hand» preget valgplakater. Er spredt bosetting fortsatt et tverrpolitisk mål i dag? I så tilfelle er det på tide med klare signaler og konkrete tiltak. En ærlig debatt om veien videre bør være et minimum.
Med vennlig hilsen
Gunn Jorunn Sørum
Styreleder – Norges Bygdeungdomslag