Uttalelsen «Barn er bedre enn bank og børs» stammer fra nobelprisvinner i økonomi James J. Jackman. I en artikkel i Science fra 2006 skriver han blant annet: “Investering i utsatte småbarn er et sjeldent initiativ i offentlig politikk som fremmer likhet og sosial rettferdighet og som samtidig fremmer produktiviteten både i økonomien og samfunnet som sådan. Tidlig intervensjon rettet mot utsatte barn betaler seg bedre enn senere intervensjoner – som redusert forholdstall mellom lærer og elev, offentlig jobbtrening, programmer for å rehabilitere straffedømte, subsidiering av skolepenger eller mer politi. Med dagens ressurssituasjon overinvesterer samfunnet i eldre barn og underinvesterer i de tidlige årene».
Som student og psykolog har jeg fått bekreftet mye av det jeg allerede «visste» gjennom livserfaring; at hvordan mennesker har det hjemme, i nabolaget, i barnehagen, på skolen, på arbeidsplassen og i fritiden har betydning for deres psykiske helse. Økonomisk og sosial status og fysisk helse likeså. Man er ikke født med psykiske lidelser, det er noe som utvikler seg i samspill med omgivelsene. Mange har en medfødt sårbarhet og dermed større risiko for å utvikle vansker, men hvorvidt psykiske helseproblemer oppstår som følge av risikofaktorer vil være avhengig av tilstedeværelsen av beskyttende faktorer. Sagt på en annen måte; gode oppvekstvillkår kan demme opp for risikofaktorene og forhindre en negativ utvikling.
Helsefremming og forebygging
Forebygging handler om å innføre tiltak som reduserer risikoen for sykdom, skade, invaliditet og tidlig død. Man søker å forhindre/redusere forekomsten av et gitt problem som for eksempel depresjon, rusmiddelavhengighet, selvmord, trafikkulykker, hjerte- karlidelser, HIV/AIDS. Tiltakene deles i tre grupper med utgangspunkt i når innsatsen settes inn. Det er universelle tiltak rettet mot hele befolkningen, selektive tiltak på kjennskap til risikofaktorer men uten tegn til oppståtte vansker, eller indikative tiltak når det er indikasjon på at vansker er oppstått. Helsefremmende tiltak er i hovedsak rettet mot hele befolkningen eller store befolkningsgrupper og handler om å styrke positive faktorer som fremmer helse. «Høg-kvalitetsbarnehager», og gode arbeidsmiljø for elever og arbeidstakere er eksempel på helsefremmende tiltak.
Helsen til nordmenn
Helsestatusen i Norge viser mange positive tall: barnedødeligheten er sterkt redusert, levealderen øker, færre dør av hjerte- og karlidelser, kreft, i trafikkulykker. Færre begynner å røyke og alkoholkonsumet blant ungdom er redusert.
På samme tid ser vi ingen reduksjon i forekomst av psykiske lidelser, og hver andre – tredje av oss får psykiske vansker i løpet av livet. Blant barn og unge vet vi at ca hver femte-tredje sliter med symptomer på engstelse og/eller tristhet i oppveksten, og mange har vanskene med seg inn i voksenlivet. Rusbruken blant voksne over 40 øker, og i gruppen over 60 år er så mange som 19 % deprimerte.
Det er gjort anslag på hva psykisk uhelse koster landet. Anslått totalkostnad i tapt arbeid, trygdeutgifter og behandling er på 62-70 mrd NOK/år, med en relativt sett liten andel av pengene knyttet til behandling (ca 10 mrd). Etter hvert har det også kommet tall på hvor mye man kan spare ved å «snu innsatsen opp ned», og at helsefremming og forebygging er lønnsomt er i dag lite omdiskutert.
Helsefremmende lokalsamfunn
En nasjonal rapport fra 2011, «Bedre føre var… Psykisk helse: Helsefremmende og forebyggende tiltak og anbefalinger» presenterer i alt 50 tiltak for å utvikle helsefremmende lokalsamfunn. Blant de ti viktigste finner vi:
3. Høykvalitetsbarnehager.
5. Hjemmebesøk til førskolebarn.
6. Styrking av foreldreferdigheter.
Ser vi nærmere på de tre utvalgte tiltakene finner vi at de største pengene skal dreie i retning mot de ufødte og små barna. Man skal kvalitetssikre arbeidet i barnehagene, oppsøke barn og dets familier på hjemmebane, og i mye større utstrekning og tidligere i et forløp tilby veiledning til foreldre med utfordringer. To arenaer skiller seg ut som spesielt sentrale i dette arbeidet, helsestasjonstjenesten og barnehage. Her må den største satsingen skje om vi på sikt ønsker å se en reduksjon i forekomst av psykisk uhelse.
Helsestasjon og skolehelsetjensten treffer alle barn fra nyfødt og oppover. De følger de opp nyankomne flyktninger. Helsestasjonen har dermed en unik mulighet til å fange opp risikoutsatte barn/ familier tidlig. Vel å merke hvis de har nok tid og nødvendig kompetanse. En helsestasjon med for liten bemanningen/for stor arbeidsmengde vil bli tvunget til å konsentrere seg om de helt konkrete lovpålagte oppgavene man har knyttet til kontroller som målinger, vaksinering, veiing og registrering/journalføring. Slik er det mange steder i dag, også her i Tysvær. Helsestasjonene trenger derfor flere stillinger og bredere, mer sammensatt kompetanse .
«Høykvalitetsbarnehager» kan kompensere for utsatte barn/barn i risiko. Det er vist blant annet i den omfattende norske Mor-Barn studien. Barnehagen kan beskytte barn fra lavinntektsfamilier mot utvikling av atferdsvansker og sosial tilbaketrekking og også bidra til økt språkutvikling hos sårbare barn. Kommunene må av den grunn sette seg nøye inn i hva som ligger i begrepet «høykvalitet» og ta dette med inn i arbeidet. Forskningen på barn i barnehager viser at den aller viktigste faktoren for små barn opp til 2 år er relasjonen de har til personalet. Fra barnet er i 2-3 års alder er de voksnes rolle i forhold til å hjelpe barnet til positivt samspill med andre barn viktigst for en god utvikling. Den pedagogiske grunnmuren i barnehagen må derfor være tilknytning- og relasjonsteori. Man må sikre seg at den enkelte voksne i hver enkelt barnehage fungerer bra for det enkelte barn, og at alle barn har andre barn som de opplever at de står nær. Videre har nyere studier fra barnehage vist at man finner mellom 40-50 % trygge tilknytningsrelasjoner i barnehagene, altså finnes det mange utrygge. Man har også sett, via måling av stresshormonnivået i blodet, at mange bruker opptil 4-5 måneder på å bli kjent med rutinene i barnehagene og først da «faller til ro». Sist men ikke minst ser man at det ofte er de i utgangspunktet trygge barna som får de trygge relasjonene og at det er de språklig sterke som får mest språkstimulering!
Marit H S Johnsen
Spesialist samfunnspsykologi/kommunepsykolog Tysvær