Kjære venner, kamerater
Først og fremst; gratulerer med dagen, og hjertelig velkommen til dagens markering av verdens arbeidere.
I år er det 126 år siden 1.mai for første gang ble markert som en internasjonal fest- og kampdag i Paris i 1890. Arbeiderbevegelsen har sett mange store og små endringer på de 126 årene, og i store trekk har endringene gått i positiv retning. Arbeidsmiljøloven har vært en av de større, ja kanskje den største, endringen i positiv retning, og rettighetene og beskyttelsen arbeiderne fikk gjennom ikke minst dette lovverket har hatt en enorm innflytelse på samfunnet vårt.
Jeg vil bruke et øyeblikk på å se på norske tradisjoner, før jeg vil si litt om utfordringene vi står overfor i dag. Avslutningsvis vil jeg dvele litt ved hva vi kan stå overfor i fremtiden dersom vi ikke klarer å snu utviklingen.
Arbeidsmiljøloven vi har i dag fikk som kjent sin første spede begynnelse i lovs form i 1892, da som Lov om tilsyn i fabrikker mv. Men loven bygger egentlig på langt eldre tradisjoner enn som så; allerede i 1276 ble Magnus Lagabøtes lov vedtatt i Bergen. I denne loven kan en finne bestemmelser om sjøfolks rettigheter til å fratre av velferdsmessige årsaker, og om at disse skulle erstattes av annen kvalifisert person som vikar ved slikt fravær. I 1682 ble det fastsatt regler for håndverkere som bl.a. regulerte oppsigelsesfrister, krav på attest og lærlingkontrakter. Og Bergverksloven av 1683 fastsatte regler om sykelønn og legehjelp for skadde bergmenn.
Den industrielle revolusjon skapte store endringer i arbeidslivet i Norge; kapitalismen skjøt fart, og med lite eller ingen regulering til å styre kapitaleierne var det arbeiderne som måtte ta støyten. Mot slutten av 1800-tallet var det et særdeles hardt liv å være arbeider, både i Norge og i verden generelt.
Dette førte til framveksten av fagforeninger. Disse også har en lang forhistorie som strekker seg helt tilbake 1600-tallet og håndverkssvennene. Men den første levedyktige fagforeningen i Norge regnes i dag som Den Typografiske Forening, stiftet i 1872. Det første fagforbundet ble Norsk Centralforening for Boktrykkere som ble etablert i 1882, og endelig ble LO født i 1899.
I 1935 ble Hovedavtalen underskrevet i Norge. Denne var nær beslektet med den danske hovedavtalen fra 1899, men det hadde vist seg vanskelig å få gjennomslag for den i Norge. Med hovedavtalen ble “Den nordiske modellen” endelig født. Med røtter tilbake til vikingtiden, men med avgjørende betydning for dagens arbeidsliv.
Så er vi da ved kjernen i denne lille historieforelesningen, som sikkert er nærmest som repetisjon å regne for mange her, men som like fullt er et viktig bakteppe. Poenget med denne lille øvelsen er nemlig å vise til at vi har svært lange tradisjoner for sosialdemokrati i Norge, og at begrepet samfunn har hatt en helt spesiell klang i landet vårt i uminnelige tider.
Begrepet samfunn har i følge SNL flere betydninger, og det er særlig én jeg vil nevne i denne sammenhengen: da snakker vi om et samfunn som en omfattende, selvstendig folkegruppe med et eget landområde og levesett.
I vårt samfunn har vi lange tradisjoner for å ta vare på hverandre, hjelpe hverandre og sikre hverandre, og ord som frihet og likhet finner svært sterk gjenklang hos oss. Vi har en unik tillit til hverandre, viser forskning. Disse verdiene kjenner vi igjen som solidaritet. Det norske samfunnet har vært et solidarisk samfunn, og verdiene solidaritet og tillit er selve grunnmuren som samfunnet er bygget på.
Sosiologen Émil Durkheim anså faktisk solidaritet som en nødvendig forutsetning for at et samfunn skal kunne bestå. Ja, faktisk en nødvendig forutsetning!
Men verdiene som legger grunnen for “den nordiske modellen” er truet. Sterke krefter jobber målrettet for å begrense solidariteten i samfunnet. “Jeg, meg og mitt” har blitt viktigere for mange enn “vi, oss og vårt”. Visst har det vært eksempler på disse impulsene i tidligere tider i samfunnet vårt også, men aldri har de vært så sterke som nå.
Begreper som sosial dumping, fagforeningsknusing og resultatbasert styring er blitt dagligdagse og kjente, om ikke akkurat kjære, begreper. Der pekes ut “syndebukker” som “eldrebølgen”, “late ungdommer”, uføre, “NAVere” og nå sist, innvandrere og flyktninger som ansvarlige for en nært forestående kollaps av velferdsstaten. De egentlige synderne gjemmes og glemmes.
Frihetsbegrepet har blitt kidnappet av en høyreside som stadig mer tydelig jobber imot de verdiene som har stått sentralt i det norske samfunnet og “den nordiske modellen”. Frihet for individet er blitt til valgfrihet, og valgfrihet er blitt pervertert og forsimplet til mulighet til å velge hvilke varer og tjenester en ønsker å kjøpe. Denne sterkt forenklede versjonen av begrepet, helt uten dybde og innhold, er skamløst blitt presentert og solgt inn som kulminasjonen av menneskelig lykke. At reell frihet kun oppnås når man er trygg på at man vil ha et verdig liv uansett hva som måtte skje er ikke lenger relevant.
Likhetsbegrepet er blitt et skjellsord, forbeholdt latterliggjørende fremstillinger om sosialister som ønsker at alle skal være like, i betydningen like middelmådige; ingen skal få skille seg ut og ingen skal få prestere. Tillit er for mange blitt synonymt med godtroende og lettlurt.
Svekkende endringer har blitt gjort i arbeidsmiljøloven. Tilsynelatende små endringer som kan få fryktelige konsekvenser om de får stå. De svakeste får svakere rettigheter og enda dårligere kår. Undersøkelser viser at tilliten i samfunnet generelt er på vei ned.
Målstyring, eller også kalt New public management, er blitt mantra for ledelsen i så vel offentlig som privat sektor. Et styresett hvor de menneskelige aspekter er irrelevante og bare målbare verdier er interessante. Det nyliberalistiske mantraet har vært så sterkt at til og med venstresiden delvis har kjøpt det. “Ja, for vi må jo ha mål”. Som om vi ikke hadde mål før i tiden.
Grunnmuren under samfunnet vårt eroderes bort av en grådighetskultur som effektivt sliper vekk både solidaritet og tillit som isbreene en gang i tiden slipte ned fjellene rundt oss. Banker, til og med DNB, hvor staten, vi, er hovedaksjonær, er behjelpelig med å lure unna penger fra fellesskapet. “Staten lurer unna pengene våre” hørte jeg en person uttale her om dagen; som om staten er en person som kan lure unna pengene “våre”. Hvem er denne “staten” og hvem er disse “vi”, hvis penger lures unna, kan en saktens undres.
Den mørkeblå regjeringen har mer eller mindre sneket inn et avtaleverk som gjør det mulig for utenlandske multinasjonale storselskaper å saksøke staten Norge. Et selskap som investerer i Norge skal altså kunne saksøke staten Norge, altså folket, dersom staten gjør noe som kan forringe profittpotensialet til selskapet. Dette kalles BIT, bilateral investment treaty, eller ISDS, investor-state-dispute-settlement. Det høres tilforladelig ut, og avtaleteksten gir svært lite inntrykk av de formidable og vidtrekkende konsekvensene dette kan få. Men det burde være nok å nevne at Veolia blant annet, har saksøkt Egypt gjennom en slik avtale, fordi landets myndigheter valgte å øke minstelønna.
Erstatningssummene det er tale om i slike saker er enorme, og bare en trussel om et slikt søksmål kan være nok til å stanse lovforslag lenge før de kommer på bordet. Med andre ord: makta flyttes fra demokratiet til kapitaleierne. Slike avtaler ble skapt for å sikre investeringer i ustabile land med dårlig fungerende rettssystemer, men er egentlig en måte å overføre risikoen ved investeringer til befolkningen i et gitt land i stedet for at investoren skal måtte bruke penger på å kjøpe forsikring, som faktisk tilbys av IMF, mot uforutsette endringer i ustabile land. Foreløpig har ingen tatt i bruk den nye såkalte “modellavtalen”, men det er bare et tidsspørsmål. Og når det først er gjort har den sittende regjeringen effektivt bundet alle fremtidige regjeringers handlefrihet og politikk.
Det norske folk har intet mindre enn to ganger sagt nei til EU, men like fullt er vi minst like bundet av EU som medlemslandene selv gjennom EØS-avtalen. Privatiseringskåte politikere lar private få sugerørene sine rett ned i statskassa, og lager regler som gjør at det er umulig å kontrollere at vi faktisk får det vi betaler for. Det forhandles nå om to avtaleverk som heter TISA og TTIP. TISA hvor Norge er med, står for Trade In Services Agreement, og handler kort fortalt om å privatisere tjenester. TTIP, Transatlantic Trade and Investment Partnership, hvor Norge ikke er med direkte, men som vi likevel vil bli omfattet av via EØS er en annen slik avtale som kan undergrave demokratiet ved å fjerne muligheten for nasjonale myndigheter for å lage egne regler og krav til f.eks miljøvern.
Det snakkes merkelig lite om disse avtaleverkene som blant annet har potensiale til å fjerne muligheten til å rekommunalisere tjenester dersom en ser at privatisering ikke hadde den ønskede effekt. Dette siste er for øvrig ganske sannsynlig, etter som en ser stadig tydeligere at privatisering av tjenester kun innebærer et innsparingspotensiale dersom en holder de såkalte transaksjonskostnadene utenfor regnestykket. Tar en derimot disse med så blir regnestykket et helt annet, og innsparingspotensialet blir mer eller mindre helt borte.
Og igjen sitter arbeidstakerne med svarteper, med dårligere arbeidsbetingelser, ofte dårligere lønn, dårligere pensjonsbetingelser og mindre jobbsikkerhet. Til alt overmål er det de samme arbeidstakernes skattepenger som forsvinner i uoversiktlige konglomerater hvor ingen klarer å spore pengene og om de faktisk går til det de skal gå til. Og det stopper ikke der: går det dårlig med de private som har overtatt tjenestene så er det det offentlige som sitter med ansvaret for at tjenestene blir gitt. Om ekspertisen er borte og bygningsmassen solgt så må tjenestene like fullt tilbys. Og for sikkerhets skyld er det opprettet et veritabelt hav av byråkratstillinger for å utvikle anbud og følge opp tjenestene som blir privatisert. Noen ikke herværende partier gikk til valg på å redusere byråkratiet, men ser ikke at nettopp deres politikk tvert i mot øker byråkratiet.
Langsomt men sikkert hules det demokratiske grunnfjellet ut under oss. Privateide selskaper gis rettigheter som vil gjøre demokratisk styring vanskelig, for ikke å si umulig. Lokaldemokratiet fjernes gjennom påtvungne “frivillige” kommunesammenslåinger med høyst tvilsomme økonomiske fordeler for kommunene. Det er verdt å minne om at demokratiet lever best i nærhet til folket, mens byråkratiet lever best i trygg avstand fra dem som styres.
Den tidligere nevnte uttalelsen om at staten lurer unna pengene våre opplevde jeg som helt horribelt kunnskapsløs, men fortsettelsen ble nesten for mye å bære: “staten lurer unna pengene våre, så jeg forstår, selv om jeg ikke aksepterer det, hvorfor folk bruker skatteparadiser.” Med andre ord: man forstår at noen lurer unna skattepenger som lovformelig tilhører fellesskapet til egen, personlig forlystelse. Så langt er vi altså kommet, at vi forstår, selv om vi ikke aksepterer, at fellesskapet bedras for nesten uforståelige summer. Vel, jeg forstår det ikke, og jeg aksepterer det aldeles ikke.
Gründere og entreprenører hylles som vår tids helter, og entreprenørskap er blitt skolefag. Jeg skal ikke rakke ned på gründere og entreprenører: vi trenger absolutt folk som vil starte opp bedrifter og satse. Men jeg vil likevel slå et slag for fellesløsningene og offentlig eierskap. Det offentlige skal forvalte fellesskapets ressurser og sikre at disse fordeles på en måte som sikrer oss alle. Ikke bare de som er sterkest og som klarer seg selv, men også de som ikke har fått utdelt de beste kortene i livet. Privat eierskap er ikke en erstatning for fellesløsninger som eies og driftes av fellesskapet. Det private næringslivs hovedfokus ligger på profitt. Profitt til den enkelte. Men våre skattepenger skal ikke gå til enkeltmenneskers forlystelse.
Dagens regjering er en regjering som har gått til valg på å redusere fellesløsningene og overlate driften av disse til private. Kommunesammenslåingene bereder effektivt grunnen for store internasjonale velferdsprofitører som ikke finner det bryet verdt å satse i mindre kommuner. Enhetene blir simpelthen for små, og profitten blir ikke stor nok, så enhetene må bli større; de må bli “robuste” er omkvedet.
Er det dit vi er på vei? Skal våre barn ikke nyte den friheten og tryggheten vi har nytt? Skal vi en gang måtte fortelle våre barn om den gangen det var godt å leve i Norge, og det å miste jobben ikke var gjort i en fei og ensbetydende med å miste alt, og fast jobb var normen og ikke unntaket?
Eller skal vi ta alt tilbake?
Venstresiden er arbeidernes side. Arbeiderne er både fortiden, nåtiden og fremtiden. Uten arbeidere kan intet verken produseres eller vedlikeholdes. Vi kan ikke ofre arbeiderne på profittens alter. Det er ensbetydende med å ofre både fortid, nåtid og fremtid. Vi må ta tilbake makta og sikre arbeiderbevegelsens kår.
Vi i SV vil ikke stå og se på at fremtidens arbeidstaker må stå med lua i hånda og trygle om å få jobbe litt mer. Vi vil ikke godta nulltimekontrakter som ikke gir lønn mellom oppdrag, men som regnes som fast jobb, slik at arbeidstakeren verken får lønn, lån, trygd eller stønad. Vi vil ikke akseptere at utenlandske arbeidstakere underbetales fordi de er registrert i et utenlandsk firma, slik at norske arbeidstakere og firma presses ut av markedet. Vi godtar ikke at de rikeste blant oss skal høste fruktene av arbeidstakernes slit for så å stikke skattepliktig inntekt unna i skatteparadiser.
Jeg tror ikke at “folk flest” vil ha det arbeidslivet og samfunnet vi kan skimte konturene av nå. Jeg opplever og tror at rettferdighetssansen og solidariteten egentlig fremdeles er svært sterk i det norske folk. Jeg tror at “folk flest” vil hverandre vel. Vi i SV vil slåss for de virkelige “folk flest”. De som gjør jobben og skaper verdiene. Vi vil slåss for å gjenreise solidaritet og tillit i samfunnet og vi vil slåss for å gjenopprette tilliten mellom folket og politikken. Vi vil ta tilbake frihetsbegrepet og gi det tilbake verdigheten og innholdet som det skal ha. Frihet er IKKE å kunne velge mellom norske eller spanske tomater: frihet er solidaritet, tillit og trygghet.
Arbeiderkamp er en del av Norges historie. Der har vært utallige små og store kamper for de rettighetene vi i dag tar som en selvfølge. De rettighetene har ikke kommet av seg selv og de har ikke kommet gratis. Mange av de lovparagrafene som vi i dag kjenner som arbeidsmiljøloven ble født som avtaler fremkjempet av fagforeninger. De må fremdeles forsvares, for, som vi har sett de siste par årene: lover kan endres og ingenting er hugget i stein.
67% av Norges befolkning er i arbeid, og 62% av disse, 1.643.000 mennesker, er organisert i landets fagforbund. Dette utgjør en betydelig del av den norske arbeidsstokken, og er en svært sterk maktfaktor. Disse forbundene, menneskene, arbeiderne, er våre viktigste garantister for et verdig arbeidsliv også i fremtiden og våre viktigste alliansepartnere. Vi trenger sterke fagforbund. Men forbundene trenger også alliansepartnere. Vi vil slåss for fagforbundene og et organisert og trygt arbeidsliv, og vi vil slåss for en styrket arbeidsmiljølov.
Bli med og sloss sammen med oss for en fremtid som er verdt bryet!
Ketil Anthun. 1. mai 2016.