Mange ting rundt julefeiringen har endret seg dramatisk fra den tida jeg vokste opp på Veim i Førre på 40–50 tallet.
Av Hartvig Waage
Jula startet ikke før juleaften. Før den tid var det juleforberedelser med matlaging og rengjøring. Hele familien var også i byen for å kjøpe julepresanger. Lille juleaften skulle grantreet pyntes. Jo, det måtte være grantre! Det var ikke alltid like beint og jevnt det treet vi kom hjem med fra skogen, men med litt justeringer og pynt så ble det alltid flott. Det ble plassert i ”bestastuå”. Ja, de fleste hjem hadde en bestestue som kun ble brukt ved festlige anledninger og i jula. En kunne jo ikke varme opp hele huset året igjennom. Bare det å åpne dørene inn til «bestastuå» skapte fest og forventning.
Jul for dyra
På en gård måtte en jo ta seg av dyra med stell og melking som ellers i året. Men i jula var det en forskjell. Dyra måtte få litt ekstra stell og kos da. Jeg husker at sauene fikk dobbel porsjon med kraftfor. Vi hadde også litt ekstra godt tørka høy liggende i løa. Dette ble det foret med i jula. Hesten koste vi også ekstra med. Jeg kan huske at jeg plasserte talgelys i hestestallen og sauehuset. Da ble det så koselig der. Kunne være der en lang stund sammen med dyra da.
Familietid
I romhjula var det alltid familieselskaper. Et av søskenbarna mine i Skjold, Gunhild, hadde bursdag 2. juledag, så da var det alltid selskap der. Der var det mange unger og stemningen «sto i taket».
Senere i jula var det selskap hos mormor i byen. Der og var vi og mange unger, og før TV og data måtte vi underholde oss selv. Da gikk det i stollek, blinkelek, mimelek, juletregang og mye annet. Tror ungene i dag hadde likt det!
Saueleit
En gang da vi skulle til byen i juleselskap, manglet det en sau da vi tok de inn om ettermiddagen. Det hadde snødd litt og myrene var begynt å fryse til. Mens far min gjorde fjøsstellet måtte 10 åringen gå på saueleit. Det vart helt opplagt. En sau som manglet betydde at den var i fare på en eller annen måte. Det var enkelt å finne ut hvor de hadde gått i nysnøen. Inne ved Høgahaug hadde de passert ei myr. Og der fant jeg sauen i et myrhol. Bare hodet stakk opp. Jeg bakset fælt med å få den opp av gjørme, snø og is. Da den lå trygt på land var den ikke i stand til å stå. Jeg så at den var i ferd med å dø av kulde og anstrengelser. Men jeg kunne jo ikke forlate et døende dyr aleine. Selskap fikk være selskap. Jeg satte meg ned og holdt sauens hode i fanget. Jeg klappet og trøstet. Etter en lang stund forsto jeg at døden hadde befridd sauen for lidelsene. Da kunne jeg gå hjem med god samvittighet selv om vi kom for sent til mormor sitt juleselskap.
Annen tid
Jula er jo fortsatt en familiehøytid. Det var det nok i enda større grad før. Det var utenkelig å gå ut på juleaften og 1. juledag. Min første jul borte fra familien var da jeg var grensevakt på grensa mot Sovjetunionen i 1967. Juleaften var jeg på vakt. Jeg syntes det var eksotisk. Etterpå forsto jeg at jeg var sterkt savnet i hjemmet. De hadde dekket på til meg da julemiddagen skulle inntas, og på tallerkenen hadde de plassert et bilde av soldaten. Patetisk og overdrevent syntes jeg den gangen, men fint også – har jeg tenkt i ettertid.
I romjula kom jeg hjem på permisjon. Det var flott å komme hjem til jula og familien!
Denne saken er en av mange koselige saker i vårt Adventsmagasin. Sjekk det ut:
https://tysver-bygdeblad.no-content/uploads/2016/11/Adventsmagasin-issue.pdf