Ingen er vel uenig i dette? Men innlegget blir dessverre usaklig. Naboene sin kamp for trygge løsninger for rusomsorg fremstilles som umoralsk, mens egen omsorgsevne hylles. Sak og person blandes. Det presenteres merkelige påstander og logikk. Jeg velger derfor å fokusere på de saklige elementene:
Det er ikke beboerne vi frykter, men risikoen narkotrafikken medfører på g/s-veien, som iflg. politirapporten er ruskjøring, vold og politiaksjoner. Dette vet ordfører Lier godt, og unnlater å fortelle at rusboligene vil gå ut over andre svake grupper. Stoler en ikke på politiet, eller er ikke omsorg for barn og eldre så viktig? Tapt HMS er rushusenes pris. For sikkerhet koster penger, mens festtaler om omsorg er gratis. Når demokratiske vedtak har mangler i sakspapirene bør alle kunne påklage dette med rak rygg, uten å få en ordfører på nakken. Det handler bl.a. om trygg skolevei og adkomst for eldre til egne boliger.
Begrepet «rusbustadar» brukes i sakspapira som referanse til spesialbygg som er små og mobile og «tilrettelagt for hardt bruk og toler både uvørden framferd og kraftig reingjering». At ordfører Lier gjør et stort nummer ut av å assosiere hustype med beboerne sin helsesituasjon får være hans sak, og er en retorikk vi tar avstand fra.
Da Teknisk Utval reduserte tida for midlertidige rusboliger til 4 år, var dette riktig pga. risikoen. Dersom en nå ikke får finansiering, kan dette gi mulighet til å starte med blanke ark. Hvis gode rusboliger har prioritet hos ordføreren, kan dette konkretiseres ved å be rådmannen ferdigstille strategien for en permanent plassering , det er noen år siden politikerne bestilte dette. Hva med en kartlegging der en tar på alvor både rusomsorg, HMS, komplette fakta, realistiske budsjetter, oppdatert sentrumsplan og mer kreativt leter etter mulige plasseringsalternativer? Der nabolag for aktuelle lokasjoner tidlig inviteres til samarbeid om risiko og sikkerhetstiltak. Der HMS prioriteres foran penger. Dette kan bli et utgangspunkt for å finne en fremtidsrettet lokasjon, som gir bedre omsorg for både vanskeligstilte, nabolag og forbipasserende.
Roger Lid-Austrheim