I denne situasjonen står rådmennene i de nevnte kommunene fram, og forteller oss at: – Kommunens barnevernstjeneste følger sitt mandat, som er å gjøre det som er til beste for barna det gjelder. Vi følger loven, uttaler Ole Bernt Thorbjørnsen.
Sigurd Eikje uttaler at ”det er innlysende at barnevernet må undersøke hvis et barn har sagt noe som kan tyde på overgrep eller omsorgssvikt og understreker viktigheten av at bekymring meldes, og undersøkes”.
Men nå er jo forholdet at folk flest er enige om, ja, nettopp det ”innlysende” i at barnevernets medarbeidere har en viktig jobb å gjøre. Det er ikke det foreldre, som har møtt barnevernet i praksis, reagerer på. Noen har jo tilmed henvendt seg til barnevernet for å få hjelp i en vanskelig familiesituasjon! Men de har til sin store forferdelse opplevd at barna er blitt tatt fra dem. Det foreldrene og deres familienettverk reagerer på er måten barnevernet utfører denne oppgaven på.
Derfor er det å avspore debatten fra et ”barnets beste”-fokus til et ”barnevernets beste” når det fra rådmannshold fokuseres så sterkt på at ” Det er mine ansatte, og jeg skal stå opp for dem. De er under stort press. ”
Som tysværbu reagerer jeg på at vår nye rådmann synes å overse at Tysvær kommune ikke bare består av de kommunalt ansatte, men faktisk også av drøye 11.000 andre innbyggere. Og det er blant et relativt høyt antall av disse, det akkurat nå foregår et fortvilt opprør mot barnevernets nåværende framgangsmåter.
Randi Rettedal (FrP) er etter siste møtet i Tysvær kommunestyret gjengitt slik i Tysvær Bygdeblad: – Gjennom fleire månadar har eg – og blir framleis, kontakta av personar som er eller har vore i dialog med barnevernet, og fortel at dei blir «sett ut» av møtet med dei. Det dreier seg om fleire ting, som telefonsamtalar eller mailar som ikkje blir besvart, eller uttaler i møte som rammar dei personleg – og ikkje er relevant i forhold til lovar.
Saken er at det er et altfor stort antall familier som er utsatt for et enda større press enn det de ansatte i barnevernet opplever. Dette opplever de i den situasjonen en god del av disse er kommet i pga. ugrunnet eller uforholdsmessig sterke inngrep fra barnevernets side. At foreldre og nettverk reagerer på en omsorgsovertakelse basert på misforståelser og feilvurderinger er helt naturlig. Barnevernet ser på dette som ”lite samarbeids vilje” eller å ”mobilisere families nettverk til krig mot barnevernet” (sitat fra Haugesund-saken).
Slik forholdene for barnefamilier i kommunene har utviklet seg, er tiden overmoden for at lokalsamfunnene nå får dreide fokuset tilbake til ”barnets beste”. Ved at politikere, rådmenn, barnevern, andre hjelpetjenester, familienettverk og de familier som er rammet, forener sine ressursene i å finne gode løsninger, kan vi virkelig arbeide seriøst med et samfunnsproblem vi ikke aner konsekvensene av…
Arne A. Kallevik
Familierådsleder Haugesund-saken
Tysvær.