Av Marit Tvedt
Vi treffer den travle damen på tunet i prestegården, hun er nettopp kommet hjem etter arbeidsdagen på Nedstrand skole. Prestegården ligger like ved kirken, og ble flyttet hit for 100 år siden. Tidligere lå den nede ved elva bak kirken.
De har virkelig slått seg ned på en historisk plass, Janne og mannen hennes, prest Dag Tormod Milje, og de tre barna deres. Her er et lite glimt inn i historien:
Prestegården før
I eldre tider var det vanlig at prestegården fungerte som et administrativt senter i bygda. Den var både gardsbruk og embedsmannsbolig, og ble ofte bebodd av markante personligheter som satte sitt preg på kulturlivet. Her ble nyheter om landbruk, hagestell og byggeskikk formidlet videre (kilde: Jan E Horgens «Norske prestegarder, folk og hus»).
Det har vært kirke på Hinderåvåg siden 1200-tallet, men i historiebøkene finner vi prestegården først omtalt i 1723. Det var en stor og rik gård som eide det meste av tomtearealet i bygda. Det fortelles om husdyrhold og korndyrking, og i en periode fantes det åtte husmannsplasser tilknyttet prestegården.
Den nåværende kirken i Hinderåvåg feiret i fjor sitt 150-årsubileum. Noe av inventaret fra den gamle kirken er heldigvis tatt vare på, og altertavlen fra 1611 smykker koret i dagens kirke.
Nye tider
I 2001 kom Janne og Dag Tormod til Nedstrand etter seks års opphold i Kamerun i Afrika. Prestestillingen på Nedstrand hadde boplikt på dette tidspunktet, en ordning som gjaldt fram til 2016 da plikten ble endret til borett. Presten Dag Tormod Milje og hans familie har gjort et valg om å bo på prestegården.
Før de flyttet inn, hadde prestegården blitt helrenovert. Gjennom årene hadde mye av det gamle preget gått tapt, men ble nå hentet fram igjen samtidig som moderne fasiliteter ble installert. Janne forteller:
– Vi hadde ikke nådd å etablere oss før vi flyttet hit, og huset var stort å møblere. Mest gjenbruk preger interiøret den dag i dag, og det er vi komfortable med. Den store hagen hadde eksistert i mange år, men den første våren vi bodde her, fikk vi gravd opp hele hagen. Vi plantet nye frukttrær og bærbusker og prøvde å skape et miljø, og det vakre stakittgjerde ble satt opp. Vi skaffet oss høner som siden har spankulert rundt og skapt liv. Jeg oppfordrer ofte besøkende til å være i hagen, og barna blir invitert inn i hønsehuset for å se fuglene sitte på vaglet sitt.
På tunet står det flere majestetiske trær. De to blodbøkene ble plantet da huset ble flyttet hit, men den omfangsrike eika har en historie som går mye lenger tilbake i tid.
Fra Afrika til Nedstrand
Janne og Dag Tormod reiste til Kamerun i Afrika i 1995, men på forhånd måtte de gjennom ett års språkstudium i Paris. De ble i Afrika i seks år, og her ble også ett av de tre barna født. Disse årene var rike på opplevelser, livslange vennskap ble knyttet og kulturen har særlig preget Janne i tiden etterpå.
– I Kamerun traff jeg flotte mennesker med forskjellig bakgrunn, mange var håndverkere og kunstnere. De er blitt mine venner som har fulgt meg siden.
Janne er fortsatt sterkt opptatt av Kamerun, og forteller:
– Det var i Kamerun jeg fikk sansen for kunst og håndverk, og jeg designet både klær og smykker mens jeg bodde der. Samtidig arbeidet jeg i den lokale kirken og hadde stilling som «Rådgiver i Visuell kommunikasjon».
Hun forteller at i 2000 gikk 12 kunstnere og håndverkere sammen og dannet gruppa VinArt, og de åpnet et lite kunstsenter og et galleri.
– Dette er de samme kunstnerne som jeg fortsatt samarbeider med, og som jeg er «varelager» for i dag. Det var også inspirasjonen bak mitt ønske om å åpne døren i uthuset på prestegården for den første utstillingen i 2009.
Designeren Janne
Janne var ferdig utdannet grafisk designer i 1989, og jobbet fire år i et reklamebyrå i Stavanger. I 2003 startet hun egen design- og kulturvirksomhet, og har blant annet stått for design og utforming av Tysvær Historielag sin årbok «Vingespenn» og Nedstrand kirke sin 150 årsjubileumsbok.
I løpet av de siste par årene har hun tatt pedagogisk utdanning, og er akkurat i disse dager tilsatt i jobb som Kyrkjelydspedagog i Nedstrand sokn. Jobben innebærer hovedsakelig arbeid med barn og unge, noe som greit lar seg kombinere med de andre interessene hennes.
Fellesskap
I flere år har hun arbeidet sammen med kunstner Reidun Kjærstad Gytri, blant annet om bokprosjektet «Folk møter bilder».
Reidun har sitt eget galleri i Skudeneshavn, men de to kvinnene har funnet tonen seg imellom, og samarbeider blant annet om utstillinger og bokprosjekter.
Reidun er en fargerik person med mange interesser, hun skaper kunst både med pensel og med fotoapparat. Dessuten er hun dykker, og noen av bildene hennes er tatt under vann.
– Jeg er særlig opptatt av fyrlykter, forteller hun.
– Jeg har malt bilder av mange forskjellige fyr. Inspirasjon henter jeg fra flere steder, og jeg er særlig begeistret for Ola Bremnes’ sine tekster, – han synger også om fyr, både i overført og faktisk betydning av ordet. Ekstra stas var det at han åpnet utstillingen «Fyrlys, hav og høge himlar» i galleriet på prestegården i pinsehelga.
Galleriet
Når man er formidler av kunst, og selv også er skapende, trenger man et galleri. Janne har kalt sitt galleri «Open Port», og navnet henspiller på utsyn mot verden, utover seg selv.
Det er et lite bygg, rent fysisk, og det ligger på tunet like ved hovedhuset. Galleriet har eksistert i 10 år, og har åpent et par ganger i året og viser kunst og håndverk fra lokale og afrikanske kunstnere.
– Galleriet, som er et uthus inne på prestegården, er bygget av materialer hentet fra de gamle uthusene som lå rundt prestegarden før den ble flyttet til sitt nåværende sted, forteller Janne.
– Jeg liker å ta vare på ting. Rommet der galleriet holder til, er faktisk også gjenbruk, og det er litt røft i stilen. Jeg vil at hit skal folk kunne komme i fjellsko og anorakk, gjerne direkte fra turen til Himakånå. Jeg vil at folk skal kjenne at det er godt å komme inn hit, her får de kaffe, og de kan sette seg ned for å prate eller bare oppleve den roen som jeg selv finner her.
Janne liker å beskrive stemningen i prestegårdstunet og i galleriet. Hun blir myk i målet:
– Når man går inn i det lille rommet så går man samtidig ut i tilværelsen for å oppleve unik kunst og skaperkraft fra en annen del av verden. Jeg ønsker å vise at mye kan skapes fra naturmaterialer og ved gjenbruk. Jeg vil at galleriet skal være en møteplass, et pusterom med atmosfære for refleksjon og samtale, der også horisonten til den besøkende utvides.