Folkene bak bLEST-programmet er dyktige. I år har de lykkes med å få tak i en kunstner med bakgrunn utenfor allfarvei. Helt siden han flyktet fra Iran, har 27 år gamle Ali Dorani måttet kjempe mot myndigheter, overgripere og sin egen psyke. Hans vei til et fritt liv i Norge er en tragisk og hjerteskjærende beretning med happy ending.
Flukt fra Iran
I 2013, da Ali var 20 år, bestemte hans seg for å flykte fra hjemlandet der forholdene var blitt uutholdelige. Han ville emigrere til Australia, men nettopp på dette tidspunktet bestemte myndighetene i Australia seg for at de ikke lenger ville ta imot båtflyktninger. Dette skjedde kun noen dager før Ali kom til landet.
Ali, sammen med andre flyktninger som var kommet til Australia, skulle i stedet sendes til en flyktningleir i Papa Ny Guinea, et land med mange utfordringer. Blant annet blir landets naturrikdommer utnyttet av rike land, og beboerne er sterkt rasistiske til alle med hvit hud. Landet er underutviklet, og kriminaliteten er høy.
Etter seks måneder ble Ali sammen med 500 andre flyktninger lagt i håndjern og fraktet til Manus Island, en veldig liten og veldig avsidesliggende øy i Papa Ny Guinea. De ble innkvartert i en leir dimensjonert for 150 personer.
Selv om de var sendt dit av australske myndigheter, var leiren ikke beskyttet av de samme myndighetene. Ali forteller:
– Leiren var fryktelig. Vi bodde i telt eller i containere, det var skittent overalt, og vi fikk verken legetilsyn eller medisiner. Selv lider jeg av en sykdom som heter OCD, – en tvangslidelse. For meg gir det seg utslag i at jeg ikke tåler skitt. Jeg gjør alt jeg kan for å holde meg selv og omgivelsene mine reine, noe som var en nærmest umulig oppgave. På et slikt sted blir et ungt menneske lett utsatt for overgrep. Vi måtte vente i timevis på måltider, og vi ble overvåket hele døgnet. Leiren var bevoktet av soldater, og vi fikk ikke lov til å forlate området. Vi ble ikke kalt ved navn, men med et nummer vi hadde fått tildelt. Slik ble vi fratatt vår menneskelighet. I nesten fem år levde jeg under disse forholdene.
Det var et farlig sted å oppholde seg med mye kriminalitet, mentale sykdommer og ingen hygiene. Mange ble syke. Lokalbefolkningen hadde blitt fortalt at beboerne i flyktningleiren var kriminelle og/eller voldtektsforbrytere. Ingen av flyktningene visste hva som skjedde fra dag til dag, hvor lenge de måtte være der, eller når en bestemmelse om deres videre skjebne kunne bli tatt.
Tegning som medisin
– Jeg ble veldig syk, og startet med selvskading og sultestreik. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare livet i leiren, og selvmord var ikke en ukjent tanke. Jeg nektet å ta medisiner. Jeg visste at det var helt nødvendig å ha en klar hjerne til å hjelpe meg videre og for å gjøre det som var viktig for meg.
– Jeg hadde tegnet i hele livet, og nå begynte jeg å tegne igjen. På sett og vis måtte jeg bruke hjernen min til å fotografere med, for jeg hadde veldig knapp tilgang på blyant og papir. Derfor gjaldt det å bruke ressursene mest mulig økonomisk og få mest mulig inn på minst mulig plass. Jeg kunne ikke tegne feil, for jeg hadde ikke viskelær, derfor måtte de detaljrike tegningene mine være helt riktige i første forsøk.
Overlevelse
– Tegningen ble en måte å overleve på, og til å beholde vettet. Jeg tegnet forholdene i leiren, hvordan vi levde og hvordan vi ble behandlet. Etter hvert som det ble kjent hva jeg holdt på med, begynte de andre flyktningene å vente på tegningene mine.
Etter en tid ble det åpnet for bruk av internett i leiren. De fikk 45 minutter hver uke på en svært dårlig og ustabil linje. Ali opprettet en Facebook-profil og begynte å sende meldinger ut i verden.
– Jeg hadde ikke noe håp om frihet. Jeg gjorde det bare for å ha kontakt utenfor leiren, for å ha noen å snakke med, noen som visste om meg.
I ett år holdt han på med dette, uten at han fikk et eneste svar. Endelig fikk han respons fra en menneskerettsaktivist i Australia.
– Jeg fikk hjelp av en av dem som arbeidet i leiren. Han skannet bildene mine, slik at jeg fikk lagt dem inn på profilen min og sendt dem til aktivisten jeg var blitt kjent med på Facebook. Det førte til at tegningene ble publisert i Australia under signaturen «Eaten Fish».
I 2016 ble en tegne organisasjon oppmerksom på Ali, og nominerte han til en pris for utvist mot.
Etter en tid fikk han en henvendelse som han aldri hadde forestilt seg: Den norske regjeringen inviterte han til Norge og tilbød han asyl.
– Jeg manglet alle personlige dokumenter, men myndighetene i Norge ordnet dette for meg og fikk meg ut av landet.
Han kom til Norge i desember 2017, og det var ikke akkurat slik han hadde forestilt seg landet fra bilder han hadde sett:
– Jeg hadde sett bilder av et land med lys hele døgnet, med sommer og vakker natur. Da jeg kom hit var det vinter, og det var et sjokk at det var mørkt og snø og kaldt.
Ali ble møtt av mennesker som han beskriver som fantastisk snille og hjelpsomme. De hentet han på flyplassen og fulgte han til hans nye leilighet.
– Frihetsfølelsen var enorm. Tenk å kunne gå ut midt på natta, uten vakter. Tenk at det gikk an å føle seg så trygg! Dette var den gode følelsen jeg fikk da jeg kom til Norge. Nå har jeg bodd her i snart to år, og jeg elsker Norge, og spesielt elsker jeg Stavanger. Jeg har fått mange gode venner, og aller helst vil jeg gifte meg her og bli i denne byen for resten av livet.
Til Tysvær
Ali Dorani er nå blitt 27 år. Han har vært i Tysvær tidligere, og er blitt vist omkring på Haugalandet:
– Jeg har møtt så mange hyggelige mennesker her, og jeg syns det er flott å ha utstilling i Aksdal. Selv om jeg har fått denne muligheten fordi jeg arbeider som kunstner, er det ikke det jeg tenker å leve av framover. Jeg er utdannet innen IT og jobber frilans i dette faget. Mitt store ønske er å få en fast jobb, og når jeg blir god i norsk, så kan det hende at jeg lykkes med det, avslutter Ali Dorani.