Zekiye Dönerciler Nyland var årets gjestetaler under nyttårsmottakelsen. Hun kom med en tøff og direkte oppfordring til alle i salen. Foto: Alf-Einar Kvalavåg
Zekiye Dönerciler Nyland var årets gjestetaler under nyttårsmottakelsen. Hun kom med en tøff og direkte oppfordring til alle i salen. Foto: Alf-Einar Kvalavåg

NYTTÅRSMOTTAKELSEN

Klar tale fra årets gjestetaler

Zekiye Dönerciler Nyland var årets gjestetaler under nyttårsmottakelsen. Hun kom med en tøff og direkte oppfordring til alle i salen.

Her er manuset som Nyland brukte under sin tale (fra pdf hvis den vises litt rart på dein plattform):

På bussen kommer en sterkt beruset mann inn dørene. Øyne følger med, folk føler ubehag, gjør det de kan for å unngå øyekontakt. Noen barn ler av han. Mannen står
og lener seg mot en vegg, åpner og lukker øyene. Henger med hodet, og med jevne mellomrom tar han en slurk fra flasken sin. Til slutt beveger han seg bort til setet på
andre siden, ved siden av meg. Han snur seg for å prate med den unge gutten han sitter med. Han får ingen svar. Mannen kikker ned i gulvet, for så å spør ut i luften
hvilken retning bussen går. Jeg svarer. Han ser opp på meg, jeg smiler til han. Han smiler forsiktig og noen få, råtne tenner kommer til syne.
«Vet du hva jeg har bestemt meg for?» sier han. «Nei hva da?» sier jeg og smiler igjen. «At jeg aldri skal slutte å drikke!» roper han og løfter flasken i luften før han tar
seg en slurk.
Jeg tenker meg om før jeg svarer: «Ok, det er greit nok. Men da må du love meg at du sover og spiser innimellom også, du kan ikke bare drikke.» Han kikker på meg.
Blir rolig. Ser på meg med alvorlige øyne, før han rekker ut hånden til meg. Uten å nøle tar jeg han i hånden. Han klemme bestemt, ser meg i øynene og sier:
«Jeg lover. Jeg gjør så godt jeg kan». Vi holder slik en stund før jeg svarer: «Så lenge du alltid gjør så godt du kan». Vi hadde en liten samtale, jeg og den fine fyren.
For kansje det var akkuratt det han trengte i dag, en samtale med et medmenneske,som ser han. Hvis ikke, så gir han meg et lite innblikk i et liv jeg aldri vil forstå, fordi
jeg aldri har vært i hans sko.

Kansje med å lytte får jeg kunnskap, kunnskap som kan bidra til at vi kan forutse og være med på å forebygge. At mennesker som er i faresonen for å lide samme
skjebne blir sett og plutselig har vi et samfunn rundt som vil ta i mot dem når de faller ? De har, i forhold til meg og deg, vært på sitt svakeste, og ikke hatt de rette folkene
rundt seg. Av ulike årsaker har de ikke klart å leve opp til standarden i vårt samfunn. Kansje de har vært barn som har vært utsatt for omsorgssvikt og ikke fanget opp av
systemet. Kansje de har mistet det kjæreste de hadde. Det eg vet for sikkert, e at en person som ligger i rennesteinen og bare blir tråkket på aldri har en grunn til å reise seg igjen.

Når en drive med toppidrett omhandle de største delene av hverdagen din om treningen og restitusjonen, og hvordan få den kabalen til å gå opp med familie og fritid. Å drive med toppidrett e en veldig egoistisk ting. Alt en gjør, alle valg en tar e med tanke på resultatene en ska oppnå lenger der fremme. Alt en gjør, handle bare om seg selv.
Me leve i et samfunn som i over lenger tid har vært bygget på demokratiske verdier. Kor alle leve fritt, alle har en stemme. Det e likeverd hos hvert enkelt individ, og alle ska bli behandlet med samme respekt og aksept. Me ska visa raushet, gi t dei som ikje har, bidra til et ressursterkt samfunn.

Ka skjedde me dessa verdiene? Kor va det me mista de fineste mennesklige egenskapene: empati, omsorg og respekt?
Koffer ser me et stadig voksende klasseskille her i lille norge ?Kor va det det materialistiske og status ble viktigere enn selve folket og jorden me leve på ?
Den kortvarige lykken, rikdommene, har blindet oss fra det som virkelig betyr noe. Å det som skremme meg ufattelig mye e den ekstreme og dumme evnen mennesket har til å tenke ”her og nå”. ”Det som skjer i fremtiden angår ikje meg”.
DU e fremtiden.

I felleskapet kjenne me på stolthetsfølelsen når me reise flagget, me kjenne varmen fylle hjerta når me sammen synge ”ja vi elsker”, men kjenne me på ansvarsfølelsen?
Me har ikje alltid vært en velferdstat for alle – å der står me, eg å du, heilt ansvarlige for ka Norge ska bli i morgen.
Me e fremtidens viktigste kompass, morgendagens forbilder. Me må vær den forandringen me ønske å se! Å gjør som me alltid har gjort e heilt umulig, for alt rundt oss har forandra seg lynkjapt å me har ikje klart å henga me. Me må lære oss å utnytte jordens ressurser på en bærekraftig og rettferdig måte.

Me må ivareta de som har falt utenfor flokken vår, så våre etterkommere kan gjøre det samme. Vår tid kor me leve i sus og dus uten å tenke konsekvens MÅ ta slutt.
Me må lære å styre og endre forbruket vårt. Me må snu på prioriteringene våre og
me må se alvoret med at det materialistiske blir forbundet med status,
status som utgjør vår verdi som individ i samfunnet.
Det overfladiske stjele ressursene, stjele vår selv-verdi, stjele fremtiden fra våre barn.
Å drive toppidrett omhandle alt om resultatene lenger der fremme, å det omhandle bare meg her og nå. Ofring av tid med de som betyr mest, tid som eg aldri får igjen. Medaljene på min vei smake godt og ser bra ut her og nå – men ka gjør det for samfunnet?
Hvis det eg gjør aldri bidrar til at andre får det bedre, så gir det ingen mening. Eg kan begraves under jorden med gull om halsen, men det stoppe der. Et navn som forsvinne med årene. Det en gjør for andre, det en gjør for fremtiden, det kan starte ringvirkninger som blir helt avgjørende.
Eg håpe alle som sitte her i dag kjenne på ansvaret me har for ka vårt samfunn e og ska bli. En tar ikje bare valg for seg selv, men for alle. Det e dokke me trenge. Det e dokke fremtiden e avhengig av.
Eg har lyst å avslutte talen min med et sitat fra urfolket:
Bare når det siste treet har dødt, den siste elven e blitt forgiftet, og den siste fisken har blitt fanget.
Bare da vil me innse at me ikje kan spise penger.