Mine barn og jeg tok en tur til sentrum en dag deres pappa var på jobb. Deres pappa er som en stor boks med valium; man føler seg meget avslappet i hans tilstedeværelse. Han er trygg og god, stabil og rettferdig. Han er det jeg kunne tenkt meg at min egen far hadde vært.
Det var planleggingsdag denne dagen, og vi tilbragte dagen sammen. Mange av de vi kjenner fikk hjelp av sine foreldre, og deres barn fikk tilbringe tid med besteforeldrene sine.
Vårt siste stopp i byen var et apotek. Jeg er utadvendt og ikke redd for å spørre om tips og råd. Vi møtte en ansatt, som hjalp oss inn i det uendelige. Barna begynte å bli urolige og kvinnen bak kassen stilte dem spørsmål og snakket med dem. Noe som roet dem veldig ned. Til slutt spurte mitt eldste barn:
«Er du mormoren min?»
Den ansatte bak kassen smilte fint til han, og sa «nei, det er jeg ikke». Jeg fortalte at kvinnen bak kassen sikkert hadde sine egne barnebarn, da jeg så at hun hadde alderen til å kunne ha sine egne. Jeg fortalte mitt nysgjerrige barn hvem hans mormor er, men han så ut til å ikke forstå meg.
Hun så på eldstemann og sa: «Nei, det har jeg ikke, så hvis dere trenger en bonus-mormor, så kan jeg være det?».
Jeg hadde lyst til å gråte der jeg sto. Ikke at jeg gråter så ofte, for mine tårer er liksom tørket opp etter mange år med gråt. Vi pratet- og lo hele samtalen vekk, jeg takket for servicen og gikk ut av butikken og inn i bilen med mine to barn. Idet jeg satte dem i sine seter, begynte tårene å renne.
Selv er jeg vant til besteforeldre som fungerer som foreldre. Selv om jeg har fått middag hjemme, så fikk jeg dobbel middag hos bestemor. Hun sjekket alt; om jeg hadde for lange negler, om jeg drakk nok vann og om jeg fikk nok kjærlighet.
For dessverre var ikke sistnevnte tilfelle. Mamma fikk ikke nok kjærlighet og trygghet fra min pappa, og derfor ble det ingenting igjen til meg. For hvis pappa var fornøyd, så var han snill. Hvis pappa var fornøyd, så hadde mamma det greit. Men hvis pappa og mamma var fornøyde, så var de bestevenner, og jeg var tredje hjul på vogna. For mamma «beskyttet meg», sier hun. Det er kanskje tilfelle i mengden traumer jeg ble utsatt for, men hadde hun bedt pappa ryke og reise hadde vi hatt det mye bedre. Slike menn, og mennesker, endrer seg aldri. Den såkalte «beskyttende» kjærligheten var ikke nok, og den er fremdeles ikke nok for meg.
Men ikke hos mine besteforeldre. Mine besteforeldre var der i tykt og tynt. Da jeg sov hos dem og hadde mareritt, la enten min bestefar seg på gulvet eller sammen med meg. Han la seg med ryggen til, og ba meg ligge med ryggen til også. Han sa «Sånn at du alltid kan kjenne at jeg er her.» Min bestefar var samme boks med valium som min mann er. Stereotypien av «Du finner din far i din ektemann» stemmer ikke. Jeg finner daglig trekk av min bestefar i min mann, noe jeg er kjempeglad for.
Mange kan si at jeg er heldig som hadde dem, og jeg hadde dem helt til jeg flyttet ut og vekk. Akkurat som om at Gud strakk strikken akkurat slik at jeg ikke tok mitt eget liv. Jeg skulle ønske de så meg nå, hvem jeg har blitt, hvem min mann er og hvor fantastiske mine barn er.
Sistnevnte er takket være oss og oss alene. Min mann og jeg bryter med generasjonstraumer. Jeg som mor har ingen mor selv å be om hjelp, jeg kan ikke være ærlig på hvordan det har vært, og jeg kan aldri flytte hjem. «Hjemme» er giftig, hjembyen min er giftig, menneskene som lever der er giftige.
Byen minner meg om hvor mange ganger jeg ble truet med juling av min egen far, hvor mange ganger jeg ble spurt «hvor dum er du egentlig?!», og frykten for å si noe feil. Det minner meg også om å ikke bli hørt, selv hvor mange lærere, leger og helsesøstre jeg snakket med om hvordan det var hjemme. Dere burde skamme dere.
Jeg glemte å si at jeg er oppvokst i et konservativt og kristent hjem. Et hjem som så fantastisk flott ut fra utsiden. Et hjem med høytstående foreldre utad, flotte møbler, ting og fasade. Et fantastisk fint, men umøblert hjem. Et sted hvor julen så ut som Pinterest, men føltes ut som helvete.
«Vil du egentlig ha nye foreldre? Hæ?! Du kommer kanskje til å få sånne foreldre som ikke bryr seg om deg, og som bare vil ha penger for at du skal bo der. De har ikke piano, og de lager ikke mat slik som vi.»
Det ringer enda i ørene fra den gangen jeg rømte hjemmefra som 14. Når jeg ser tilbake, så hadde alt vært bedre enn det jeg hadde. Jeg fikk heldigvis bo hos mine besteforeldre en stund, uten at det brøt med fasaden mine foreldre ville opprettholde.
Min mamma og pappa sier den dag i dag at de har ryddige og gode forhold til meg. Jeg tror jeg har et bedre forhold til butikkmedarbeideren på nærmeste kolonial enn jeg har til dem. Jeg vil ikke ha et ryddig forhold, jeg vil ha et sunt forhold. Slik alle mine venninner har til én eller to av sine foreldre.
Jeg vil ha foreldre som tilbyr seg å passe på planleggingsdager, jeg vil ha en mamma som ringer meg fordi hun bryr seg. Jeg vil ha en mamma som blir hoppende glad når jeg forteller at jeg er gravid, skal gifte meg eller andre gode nyheter. Jeg vil ha en pappa som kan ta med seg barna mine på fisketur uten at jeg trenger å være redd for at de blir utsatt for psykisk vold. At de blir traumatisert for livet.
Slik jeg ble. Dag inn og dag ut. Jeg kan legge til at hjernen blir påvirket likt ved psykisk vold som med fysisk vold. Tipper at klassekontakten min hadde løftet en finger hvis jeg hadde kommet på skolen med blåmerker hver dag, eller at presten kanskje hadde ant ugler i mosen hvis det skjedde mens vi var i kirka. Men ingen løftet en finger, og ingen løfter en finger.
Traumer går i generasjoner. Jeg kan love de som leser at mine venner, mine barn og min nærmeste familie alltid kommer til å ha min beskyttelse. Jeg har ikke blitt sårbar og liten. Barnet inni meg er det, men mitt ytre er robust. Det er bare under sterkt press at kull blir til diamanter. Presset er ikke fra foreldrene mine, men et indre ønske om å være bedre. Bedre enn dem.
Jeg skulle sagt «ja, takk» til bonus-mormoren på apoteket i sentrum. Jeg skulle fortalt henne at jeg mer enn gjerne ønsker at barna skal ha en mormor som stiller opp. Jeg skulle ønske jeg ikke opprettholdt fasaden av at alt går bra. For det gjør det ikke.
De sier «It takes a village to raise a child», men hvor er landsbyen min?
Hilsen trist voksen med stort savn