BRITA ANDENES HÅLAND – familieveileder Tysvær kommune
Drivkraften vår i arbeid med barn og unge er å støtte veisøker og bygge opp mot ønsket endring. Det som også er viktig er interessen for andre mennesker og ikke minst den som søker om hjelp. Interesse for hva som bor i den enkelte og hva som er det unike i akkurat denne personen.
Både med hjelp av kunnskap og metoder, men også med et mål og ønske å få veisøker til å få øye på håpet i arbeidet mot bedring. Og får de øye på håpet om bedring, kan de også lettere finne sin egen iboende kraft og styrke som kan hjelpe dem. For å få dette til er det vesentlig å få til en god relasjon og å få skapt tillit slik at de har tro på at vi som hjelpere kan hjelpe dem på vegen mot ønsket endring.
Da er det viktig at veisøker får fortalt sin narrative historie, sitt ståsted og hvordan de opplever sin historie; deres historie er unik. Dersom dette lar seg gjennomføre for veisøker, vil det være mulighet for at det blir etablert et godt rom for tillit og at en da sammen kan få til bedring.
Håpet og håpets betydning
Håpet spiller en viktig rolle for å få til en endring. Det å få etablert håp kan være en motivasjonsfaktor og et verktøy for å få til endring, noe som selvsagt er viktig for den som ber om hjelp. Håpet kan bli en drivkraft for endring og etterhvert føre til en positiv utvikling. Håpet kan danne ett grunnlag for at fremtiden kan bli bedre og at de har muligheten til å takle de utfordringer som måtte komme.
Som hjelpere har vi et håp, sammen med de involverte, om å klare å endre noe slik at de kan få bedre dager og å få det bedre med seg selv og /eller i sine familierelasjoner. De fleste som søker hjelp befinner seg i noe som er fastlåst og søker derfor å få hjelp slik at de kan endre dette. I det ligger det at det hos de aller fleste allerede er et håp om endring eller et håp om å få til noe annerledes i seg selv eller i relasjoner med sine nærmeste. Da gjelder det å bygge videre på dette, finpusse det på en måte, og hjelpe til slik at håpet kan bli en løsning.
Veien fram mot å finne håpet for bedring og å se en løsning kan ofte være så enkelt som å spørre vedkommende som sitter der: «Håper du at du blir bedre? Og har du tro på at det kan komme en endring?» Ofte svarer vedkommende at, ja, de tror på en endring og at det kan finnes en løsning. En vil gjerne bidra til at de som søker hjelp skal få øye på dette håpet selv, at det ikke er vi som pålegger dem et håp som de kanskje ikke helt stoler eller tror på.
For å underbygge at det er håp om endring kan en gjerne fortelle at det er mange som får hjelp med f.eks. angst og stress og at mange har det slik i ungdomsårene, og at de aller fleste blir kvitt angsten eller stresset ved å få hjelp eller behandling. En kan fortelle om hva som skjer i kroppen, det at det er normalreaksjoner som kommer litt ut av kontroll og hvordan vi tolker hva som kan skje. Når veisøker blir fortalt om gode prognoser for å bli kvitt angst, noe de fleste gjør, kan det være med på å styrke vår relasjon oss imellom, at det kan komme frem en felles forståelse at det er mulig å få til en endring sammen. Vår intensjon her er at veisøker opplever at de får etablert et håp om endring og at de får motivasjonen for å jobbe sammen mot det målet.
Håp kan altså være en viktig del av et barns sin håndtering av psykiske utfordringer. En bør ikke alltid fokusere på det negative, å snakke om alt som er og kan gå galt, men at en også prøver å se om det kan være et lys i tunnelen. Det å forsøke å se forbi de utfordringene en sliter med akkurat nå, og forsøke å etablere et håp om at det kan gå bra til slutt, er viktig i arbeidet med å få til en endring til det bedre. Det vil alltid være utfordringer som på et tidspunkt kan virke uovervinnelige, hvor håp synes å være lang unna, men akkurat da kan det være viktig å forsøke å se litt framover, litt forbi utfordringen, og heller forsøke å finne et lyspunkt som kan hjelpe en videre.