De siste fire åren for min del har for det meste bestått av tre ting, trening, spising og soving. Jeg har trodd at dette er prioriteringene som må til for og nå toppen, og det stemmer. Men det dermed ikke gitt at man ikke skal kunne leve et underholdene og kjekt liv. For meg personlig tok det en del tid før jeg skjønte dette.
Etter OL kvaliken gikk i dass først i VM Milano 2015, var jeg veldig veldig langt nede. Og det samme skjedde igjen i Mai 2016. Motivasjonen var gått i stå, og var usikker på om jeg ville kjøre resten av sesongen allerede i mai, 2016. Hva jeg hadde jobbet for i alle desse åren, nemlig OL hadde gått i dass, for godt*?…. Men pga to ufattelig gode trenere Rastislav Kuzel og vår egen Lavrans Eikje, klarte de og motivere meg videre, om å ta en ting om gangen. Og en underliggende drøm om at ICF skulle tildele Norge en K1 plass. Alle de norske padlerne i skjønte at NC 2 kom til å være avgjørende om en eventuell k1 plass til OL, hvis ICF skulle legge til rett for at dette miraklet skulle skje. Jeg kom og var klar til NC 2 og vant k1 500m og k1 1000m overlegent. Dermed var det ingen tvil. Men etter en stund skjønte vi at ICF ikke kom til å dele ut denne “luckyloser” plassen. Det var ikke det letteste å ta innover seg, men likevel var jeg klar for å kjøre U23 EM, som om det var det siste jeg skulle gjør, for det var nemlig planen, hele tiden. Motivasjonen klarte jeg å holde oppe med tanke på at dette ble det siste jeg gjorde, og det funket for meg.
Det fokusere på en ting omgangen (som om det var det siste) funket bra. Jeg skulle trene best mulig(har aldri trent så bra som de siste 2 månedene), og hadde kjekkest mulig, utenom trening også. Likevel har jeg de rutinene jeg har opparbeidet meg de siste årene underliggende. Kombinasjonen av dette har gitt meg ekstremt mye, både som toppidrettsutøver og ikke minst som menneske.
Dermed med har jeg bestemt meg for å stå over U23 VM til uken. Flyet går tirsdag morgen, og jeg kommer ikke til og være med.
Dette har jeg hatt som underliggende plan veldig lenge. Jeg har bevisst holdt dette for meg selv. Grunnen til dette var for å skåne meg selv og alle de andre på laget, for stress. Jeg kan med sikkerhet si at det ville hatt en negativ påvirkning på det vi skal gjøre, nemlig å padle fort under EM. Mine aller nærmeste har skjønt hva som kommer, en god stund.
Em gikk over all forventning, for mange og tildels meg selv.
Etter U23 EM hadde jeg bestemt meg, nå trengte jeg en skikkelig ferie. Nå hadde jeg tynt meg selv lenge nok. Jeg la meg mandag kveld(dagen etter EM) og visste ikke når min neste padle økt skulle være…. Tirsdag morgen våkner jeg til at Eirik Verås Larsen Twitterer at, som et resultat av McLaren rapporten(som ble offentlig på søndag) at dersom hele russland over all formodning skulle bli utestengt fra OL i Rio, skulle deres k4 plass gå videre til Norge. Som bygger på resultatene fra Senior VM 2015 i Milano. Per dags dato er den norske K4en den neste som eventuelt skulle på plass. Siden Romania, og Hviterussland er allerede er tatt for doping, og utestengt. Da gikk deres plasser til Italia og Brasil (offentliggjort på mandag 18.07.16), de var rett foran oss i VM. Så hvis russland røyk, var det vår mulighet. Vi skjønte at dette av en tildels urealistisk mulighet, men hver dag, fikk vi ny og mer positiv tileggsinformasjon, blant annet uttalelser fra Thomas Bach og Gerard Heiberg, at dette skulle slås hardt ned på. Null toleranse for doping. Og skulle væren OLs og IOC integritet. McLaren-rapporten gav også informasjonen om at i tidsperioden 2011 til 2015, skal 27 dopingprøver (av russiske kano- og kajakkpadlere), blitt manipulert, med andre ord, 27 positiv dopingprøver. De har forsvunnet, og ingen vett hvem av russerne som eide disse testene (sjekk link, nederst).
Det russiske særforbundet for friidrett har som kjent anket IAAFs slutning om at russisk friidrett blir kollektivt utestengt for alle internasjonale idrettsarrangement, de fikk ikke medhold. Vi ventet spente til torsdagen for da skulle CAS komme med deres konklusjonen, og det gav ikke Russland medhold i anken. Kollektiv utestenging er juridisk forsvarlig. Da kjente jeg at håpet om OL faktisk kunne skje for den norske k4en, i tillegg skulle jeg få kjøre k1 1000. Vi var mange som var sikre på at IOC skulle lytte til anbefalingene fra WADA. Men avgjørelse skulle ikke komme før på søndag. IOC sa det skulle få dette fort overstått, men dei skyver kun problemet foran seg, og over på andre, mindre særforbund som ikke våger og gjøre noe mer enn IOC. Særforbundene våger sannsynligvis ikke og stå opp imot Russlands ukultur. Da den kom skjønte vi faktum, IOC hadde tidenes mulighet til å ta et oppgjør til fordel for ren idrett og fair play. Da det gjaldt som mest hadde de ikke “gutes” nok til å utestenge hele russland. De ender faktisk bare opp med å skyve ballen videre til særforbundene, dessverre for idretten. Som er tafatte og tiltaksløse. IOC ender opp med å kun skade seg selv, og idretten fremstår som råtten, som styres etter helt feil verdier.
Vi håpefulle håpet på en rask slutning fra IOC, og sårt dyrebar tid til en eventuell OL oppkjøring. Det uteble, men jeg holder fortsatt den bitte lille muligheten åpen, og fortsetter trening min. Kajakken er med på biltaket i sommer. Etter å mistet luften ut av ballongen tre ganger allerede siste året, klarer jeg fortsatt ikke å innse at OL går uten meg..
På godt over 200 reisedøgn årlig, har det tatt endel på kroppen og kostet mye, det har nå nylig gitt skikkelige resultater, likevel kommer jeg til å prioritere å ta en avbrekk på ubestemt tid. For meg er tiden inne for å ta en pause fra idretten jeg elsker. Jeg tar muligheten i betraktning til å samle meg og få sett ting fra et annet perspektiv. Selv om U23 EM holdt til medaljer kommer jeg ikke til å stille på startstreken i U23 VM i Minsk, Hviterussland, denne uken. Dette er et valg jeg har tatt ene og alene, som jeg trur kan komme til å være veldig viktig og avgjørende for min videre satsning, de kommende årene.
Lars Magne Ullvang