Hvorfor får man ikke støtte av staten til å få dette apparatet som kronisk syk? Lesbiske får kunstig befruktning på Statens regning, men når det kommer til å gi kronisk syke mennesker som ikke har bedt om å bli syke, den hjelpen de har rett på, svikter de helt og holdent.
Svaret ligger nok i at det er for dyrt, og at det blir nedprioritert. Staten vil ikke satse på produktet, derfor må pasienten selv skaffe utstyret. Dette er veldig dyrt, og noe få kan ta seg råd til. Man slipper å stikke seg 10-15 ganger i fingeren hver eneste dag ved å ha f.eks en Freestyle Libre, som er det siste på markedet innen flash glukosemålere, eller sensor som det også kalles. Skal man bruke en Freestyle Libre-glukosemåler i ett år må man ut med ca 20 000kr av egen lomme.
Det blir festet en liten sensor på arm eller mage på størrelse med en liten knapp, og denne måler kontinuerlig blodsukkeret. Alt en trenger å gjøre er å holde en liten avleser opp mot sensoren, og noen sekunder senere får man svaret. Her sparer man både tid, og for noen, smerte. Det blir også, for mange, enklere å leve med sykdommen på en god måte og man slipper også gjerne unna med skumle senkomplikasjoner på grunn av bedre kontroll.
Diabetesforbundet har vært veldig klare i denne saken. Bjørnar Allgot, generalsekretær i Diabetesforbundet spør seg:
«Er det norske helsesystemet så tungrodd at innovasjon rekker å bli gammelt nytt før vi får nytte av det?» Han sier også videre at Diabetesforbundet opplever en stadig massiv økende forespørsel etter apparatet.
Jeg forstår ikke hvorfor ikke helseminister Bent Høie kan se hvor viktig det er gi frihet til mennesker med en kronisk sykdom, i dette tilfelle diabetes. Gi oss en mulighet til å gjøre livet litt lettere å litt mindre komplisert å leve med. Jeg vet i dag om mange mennesker, meg inkludert, som sliter med senskader, varige skader som aldri vil forsvinne, på grunn av en sykdom som ikke har vært lett å styre. Noen mister gradvis eller synet helt, andre får nerveskader i bein og noen ender opp med å gå til dialyse for nyreskader. Hvor mange millioner ville ikke den Norske Stat spart på å gi hvert eneste menneske som ønsker seg en glukosemåler? Når man må ut med 750 000 norske kroner PER menneske som trenger dialysebehandling hvert år er det vanskelig å skjønne hva godt dette gjør.
Er det ikke bedre å gi forebyggende behandling enn å skulle reparere skader som koster millioner i det lange løp? Er det bedre å skade ett menneske for livet før tiltak blir iverksatt? Er det bedre å frarøve mennesker muligheten til å kunne jobbe, må ende opp med trygd, fordi sykdommens komplikasjoner har gjort det umulig å være i jobb?
Jeg fikk glukosemåler i fjor. Den har reddet livet mitt. Jeg er ett av mange eksempel på at min diabetes ble mye bedre regulert i etterkant. Men jeg fikk den for sent. Jeg måtte få påvist alvorlige øyeskader før jeg fikk høre om dette vidunder-apparatet. Hadde jeg hørt og visst om dette før, kunne det hjulpet meg å unngå skadene. Jeg fikk denne typen, Dexcom G4, gjennom sykehuset, men også her slipper veldig få gjennom nåløyet og det.
«Jeg håper norske helsemyndigheter med Høie i spissen tar til vett og ser til våre naboer. Både Sverige og Danmark har refusjon på Freestyle Libre. Ønsker vi virkelig å være noe dårligere enn de?
Norge har faktisk ikke tid til å vente lenger!»
Kjersti Andrea Storhaug