Jeg har riktig nok ikke «sloss» mot kommunen i like mange år, men jeg har fått kjenne på kroppen hva det gjør å be om hjelp og ikke få det man har krav på.
Jeg er 26 år gammel og har slitt mye med en trøblete diabetes type 1 i 20 år.
Samtidig utviklet jeg alvorlige øyeskader i oktober 2015, noe som resulterte i enormt mye behandling og høye utgifter de neste to årene, og en operasjon. Skadene har svekket synet mitt vesentlig, noe som går ut over daglige gjøremål.
Jeg har med andre ord flere diagnoser, som i følge min fastlege gir meg rett på støtte. Dette er søkt om, noe NAV Tysvær har avslått, opptil flere ganger.
Det har vørt en kamp, fra dag én, også prøve å få til ett første møte med NAV, for å drøfte saken min.
Da vi endelig klarte det, var det første som møtte meg og min fastlege en konsulent som «egentlig ikke hadde tid til ett møte med oss.» og en «unnskyldning» om at hun var helt ny i jobben.
Vi hadde flere spørsmål og jeg hadde med meg en «bunke med medisinske dokument» jeg ville vise til, i og med at min søknad om AAP hadde blitt avslått på grunn av «manglende medisinske dokumenter».
Igjen fikk jeg beskjed om at hun ikke kunne gjøre noe fra eller til, bunken ble aldri sett på, men jeg måtte bare gå inn på NAV sine nettsider og sende en klage på vedtaket. Vi hadde mange spørsmål, men vi gikk derfra nesten like blanke som da vi kom. Flere grove feil hadde blitt begått av NAV Tysvær. Hun hadde vært i denne jobben en kort stund, derfor hadde hun ikke fått satt seg skikkelig inn i regelverket.
Vi var egentlig like skuffet da vi gikk.
Når man er kronisk syk skal man slippe å sloss mot ett regelverk og en instans som skal være til hjelp for oss.
Det er det siste vi trenger. Vi har nok å jobbe med fra før, om vi ikke skal bruke resten av energien vår på å sloss mot ett regelverk som tydeligvis ikke fungerer slik det er ment. Vi er unge og syke, men vi fortjener å få rett hjelp og bli tatt på alvor. Det har jeg dessverre ikke følt når jeg har blitt møtt av NAV Tysvær.
Jeg har hatt store utgifter med tanke på skadene og sykdommene mine, spesielt de to siste årene, noe jeg har betalt selv. I og med at jeg ikke har kunnet være i jobb denne perioden, har mine foreldre hjulpet meg mye. Hva skulle jeg gjort om ikke mine foreldre kunne hjulpet meg økonomisk? Jeg hadde umulig klart å betalt for behandling selv. Det er ingen gunstig situasjon i lengden, og det er her jeg mener NAV kunne hjulpet meg. Allikevel mener de at min medisinske bakgrunn ikke er tilstrekkelig for hjelp. For i følge de er jeg i stand til å jobbe. Dette har de konkludert med etter to korte, uanmeldte telefonsamtaler på noen minutter.
Jeg har blitt «tatt på sengen» av samtaler de bygger sin begrunnelse ut fra. Dette mener jeg er lite gunstig for min situasjon. Nav Tysvær har ikke gitt meg den hjelpen jeg hadde håpet på, så jeg forstår Jørgen og Tove Berg veldig godt.
Kjersti Andrea Storhaug