Valg er rare greier

Ta Stortingsvalget nå for eksempel. Hva dreier det seg egentlig om? 17 partier å velge mellom dersom jeg har telt rett. Noe for en hver smak. Lørdag var 6 av partiene å treffe i Aksdal Senter.

«Vestlandsopprøret» sto det på brosjyren til et av partiene. Jeg trodde først det var et nytt parti, men nei, det var et av de etablerte. «Det er i vest verdiene skapes» sto det. «Nå må vi kreve vår rettmessige andel av ressursene». Ja vel. «NOK ER NOK» sto det. Og så var det 12 punkter med «Vi vil …» hvor det var lett å være enig i det meste om ikke i alt.
Det neste var også et av de etablerte, men nå markedsført som «I gode hender». Partiet presiserer det enkelte menneskes verdi, at det er bondens venn, vil ha god gammel familiepolitikk, og mer fart på veiene, ja altså fart på byggingen, ikke kjøringen.
Det tredje partiet het «Nye ideer og bedre løsninger?» Hvorfor de har spørsmålstegn vet jeg ikke, kanskje ikke helt sikre på seg selv, det er i så fall et kvalitetstegn. De går inn for kunnskap i skolen, trygge arbeidsplasser, kvalitet i helsevesenet og større fart på anleggsmaskinene på veianlegg. Hvorfor utbyggingen av veianlegg skal skje så mye raskere enn andre ting, vet jeg ikke, men ellers er det lett å være enig i alt dette.
Jeg skal ikke trette leseren med å ta alle valgprogrammene. Dessuten kan det være grunn til å minne om det en kjent politiker sa for noen år siden, da han ble konfrontert med noe som sto i partiprogrammet. «Nei står det det» sa han. «Ja det står mye rart i partiprogrammene»
All denne velviljen, det oser velvilje, alle disse gode ønskene om at er du syk så skal du ekspeditt med omsorg og varme bli frisk igjen, nesten før de har bredd dynen over deg. Skal du fra A til B skal du kunne kjøre med din egen bil, og det skal gå kjapt trygt og behagelig. Er du skoleelev så skal pedagogikken være så skinnende blank at du yter over evne, og er du blitt pleietrengende, så står suiten og venter på deg.
Ut fra valgkampen skulle en tro at valget gjaldt tusen detaljer om hvordan en driver sykehus, gir skoleelevene karakterer, flytter de som bor på sykehjem litt rundt omkring, hvor og hvordan nye veier skal bygges, og hvem som skal få lov til å besøke landet vårt, og kanskje få bli her.
Politikerne er blitt selgere av velferd for den enkelte, og vi velgere er blitt handlende på kjøpesenteret på jakt etter det vi mener vi trenger mest. Slik sett burde jeg for min del lete etter det partiet som har tenkt å gi mye til forsking om Parkinson, veldig, veldig mye, og som forstår mine mange behov som kronisk syk, og ja det gjør de jo alt, og medisinene er jo nesten gratis, i det hele tatt. Kanskje en ide til valget om 4 år. «Partiet for de som har Parkinson». Burde være sikret 100.000 stemmer.

Nei jeg gjør nok som før. Velger det partiet jeg tror er best på å bygge fred og fredsskapende allianser, trygge vår hverdag mot skytevåpen og sprengstoff, verne og utvikle et fellesskap basert på felles verdier, og som prøver å yte alle grupper rettferdighet, også de som stenges ute fra vår velferd gjennom inhumane grenseordninger. Det partiet får min stemme. Hvilket parti det er? Det må du finne fram til selv. Sånn bare er det.

Dag Halvorsen