– Jeg har alltid lurt på hvor jeg har den musikalske interessen fra, mellomrommet mellom fortennene eller «svaien» i panneluggen. Det var liksom noen egenskaper ved meg som ikke helt passet inn, forteller Astrid Strømø.
Den nå 64 år gamle kulturskolesekretæren fra Frakkagjerd vokste opp i Larvik i Vestfold sammen med adoptivforeldrene sine. Hun har alltid visst at hun var adoptert, og hun hadde en lykkelig barndom. Likevel kjente hun på savnet etter sine røtter og biologiske slekt. Da adoptivforeldrene hennes døde, bestemte hun seg endelig for å begynne søket etter sin egentlige mor.
Første samtale
– Brevet med logo fra det offentlige lå i postkassen da jeg kom hjem fra jobb en torsdag ettermiddag. I brevet stod et navn og et telefonnummer. Vedkommende «kunne svare dersom jeg ønsket å ta kontakt», forteller Astrid, og referer til brevet om gjenforening fra Fylkesmannen.
Etter 53 år skulle hun endelig få høre stemmen til sin mor for første gang.
– Før jeg fikk tid til å tenke for mye, satt jeg med telefonrøret i hånden, tastet det oppgitte nummeret og kjente pulsen stige mens jeg ventet på at hun skulle svare. Jeg var overlykkelig over å ha nådd målet etter mange års grubling. Hun var litt reservert i begynnelsen. Jeg fikk forklart hvorfor jeg ønsket kontakt, at jeg bare ville takke henne for livet. I løpet av samtalen kom det fram at hun hadde ventet på denne telefonen i flere år. Hun sa at hun aldri hadde glømt meg, forteller Astrid.
Les hele saken i papirutgaven
LES OGSÅ: https://tysver-bygdeblad.no/2017/02/17/tett-pa-tore-pa-sporet/